§ 3-1. Varer og tjenester: hva som er avgiftspliktig

Merverdiavgiftsloven·LOV-2009-06-19-58

Kort oppsummert

Salg av varer og tjenester skal som hovedregel ha merverdiavgift.
Varer med lav verdi til forbrukere er også avgiftspliktige, med noen unntak.
Ved kommisjon og formidling regnes begge parter som selger.
Nabo-paragrafene lister opp unntak som helse, undervisning og finansielle tjenester.

Lovteksten ordrett

§ 3-1. Varer og tjenester

(1) Det skal beregnes merverdiavgift ved omsetning av varer og tjenester.

(2) Det skal også beregnes merverdiavgift ved levering av varer med lav verdi som innføres til andre mottakere enn næringsdrivende og offentlig virksomhet i merverdiavgiftsområdet. Dette gjelder likevel ikke næringsmidler, varer som krever særskilt tillatelse for innførsel eller varer som ilegges særavgifter.

(3) Omsetning av varer i kommisjon anses både som kommisjonærens og kommittentens omsetning.

(4) Omsetning av elektroniske tjenester som skjer ved bruk av formidler, anses både som selgers og formidlers omsetning.

(5) Selv om omsetning av en tjeneste er unntatt fra loven, gjelder loven likevel dersom tjenesten omsettes eller formidles ved elektroniske kommunikasjonstjenester og vederlaget for tjenesten oppkreves av den som yter kommunikasjonstjenesten.

(6) Departementet kan gi forskrift om vilkår for at mottakeren av vare med lav verdi omfattet av annet ledd ikke er å anse som næringsdrivende eller offentlig virksomhet.

Kilde: Lovdata — Merverdiavgiftsloven § 3-1

Hva betyr dette?

Paragrafen er lovens grunnregel om hva som er avgiftspliktig. Første ledd sier at salg av varer og tjenester som hovedregel skal ha merverdiavgift. Mange av de nærmeste paragrafene lister i stedet opp unntak.

Andre ledd utvider avgiftsplikten til varer med lav verdi som sendes til andre mottakere enn næringsdrivende og offentlig virksomhet i landet, altså vanlige forbrukere. Blant unntakene er næringsmidler og varer som har særavgifter. Departementet kan gi forskrift om når en mottaker ikke skal regnes som næringsdrivende eller offentlig virksomhet.

Tredje og fjerde ledd gjør at begge parter i noen salgsledd regnes som selger. Selger man varer gjennom en kommisjonær, gjelder salget både for kommisjonæren og for den som eier varene (kommittenten). Ved elektroniske tjenester som selges via en formidler, gjelder omsetningen både selgeren og formidleren. Femte ledd sier at en tjeneste som ellers er unntatt fra loven, likevel omfattes hvis den selges eller formidles via elektroniske kommunikasjonstjenester og betalingen kreves inn av den som leverer kommunikasjonstjenesten.

De nærmeste paragrafene viser hva som er unntatt. Helsetjenester omtales i § 3-2, undervisning i § 3-5, finansielle tjenester i § 3-6, og tjenester som ledd i offentlig myndighetsutøvelse i § 3-9. Kunst- og kulturarrangementer står i § 3-7 og enkeltstående idrettsarrangement i § 3-8. Slike unntak betyr at loven ikke gjelder, så det beregnes ikke avgift. Blant paragrafene som viser hit, er § 2-1 om registreringsplikt, § 14-4 om hvem ordningen gjelder for og § 15-10 om dokumentasjonsplikt.

Eksempel: en forbruker bestiller en vare med lav verdi fra en tilbyder. Varen er ikke et næringsmiddel, har ingen særavgift og krever ingen særskilt tillatelse.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i merverdiavgiftsloven →