§ 10. Prismerking og informasjonsplikt: hva må selgeren vise?

Paragrafen gjelder prisopplysning når næringsdrivende selger til forbrukere, i butikk, på nett og ellers. Selgeren skal vise prisene slik at kundene enkelt ser dem uten å måtte lete eller spørre. Kravet gjelder bare når det lar seg gjøre i praksis, så det er ikke absolutt i alle situasjoner. Det omfatter både varer og tjenester, og også andre ytelser (alt som kan selges).

Loven gir departementet myndighet til å fylle ut plikten gjennom forskrift (regler gitt med hjemmel i loven). Det gjelder både hvordan prisinformasjonen skal gis, og mer omfattende tiltak som skal hjelpe kundene med å sammenligne pris og kvalitet. En slik forskrift kan for eksempel kreve at prisen merkes på varen eller settes opp på et oppslag. Den kan også kreve jamførpris, altså pris per enhet som kilo eller liter, slik at ulike pakningsstørrelser kan sammenlignes. Et tredje eksempel er førpris: der en vare markedsføres som nedsatt, kan forskriften kreve at den tidligere prisen oppgis.

Paragrafen står i kapitlet om handelspraksis overfor forbrukere. Der er urimelig handelspraksis forbudt i § 6, og villedende handlinger og utelatelser er regulert i § 7 og § 8. § 7 nevner uttrykkelig prisen på ytelsen og hvordan den beregnes som ett av områdene der uriktige opplysninger kan være villedende. Aggressiv handelspraksis står i § 9. Rett etter kommer § 10a om informasjon om klageorgan. Bestemmelser om Forbrukertilsynets oppgaver (§ 35) og om overtredelsesgebyr (§ 42) viser til denne paragrafen.

Eksempel: En butikkeier selger varer til kunder. En vare ligger på hylla uten prislapp, og det hadde vært enkelt å sette på en. Da er hovedregelen om synlig pris ikke fulgt, fordi det var praktisk mulig.