§ 22. Tilrettelegging for arbeidssøkere og arbeidstakere med funksjonsnedsettelse

Denne paragrafen gjelder deg som har funksjonsnedsettelse og enten søker jobb eller allerede er ansatt. Den som har ansvaret, skal legge forholdene til rette, for eksempel i selve ansettelsesprosessen og på arbeidsplassen. Hensikten er at du kan få en jobb, beholde den, få opplæring og utvikle deg faglig, og komme videre i arbeidet på lik linje med kollegene.

Retten er begrenset av hva som er rimelig å kreve. Den gjelder ikke tiltak som blir en uforholdsmessig byrde, altså en belastning som er for stor sett opp mot nytten. Tre momenter skal veie særlig: hvor godt tiltaket fjerner hindre for personer med funksjonsnedsettelse, hva det koster, og hvilke ressurser arbeidsgiveren har. En stor virksomhet med god økonomi kan derfor møte strengere krav enn en liten virksomhet med lite å rutte med.

Paragrafen er den arbeidslivsrettede delen av reglene om individuell tilrettelegging. Paragraf 20 gjelder kommunale barnehager og tjenester, § 21 gjelder utdanning, og § 23 gjelder gravide arbeidssøkere og arbeidstakere. Har du både funksjonsnedsettelse og er gravid, kan både § 22 og § 23 være aktuelle. Universell utforming etter § 17, § 18 og § 19 er noe annet: den gjelder plikten til å gjøre virksomhetens løsninger tilgjengelige for flest mulig, mens § 22 tar utgangspunkt i behovene til den enkelte. Paragraf 12 viser til bestemmelsen, og tittelen handler om brudd på plikten til universell utforming eller individuell tilrettelegging.

Eksempel: en arbeidssøker med funksjonsnedsettelse trenger at intervjuet holdes på en måte som gjør det mulig å delta. Arbeidsgiver må da vurdere en egnet løsning, med mindre den ville bli en uforholdsmessig byrde.