§ 20. Tilrettelegging i barnehage og kommunale helse- og omsorgstjenester

Paragrafen gir to grupper rett til at tjenester tilpasses dem. Den første gruppen er barn med funksjonsnedsettelse i kommunale barnehager. Barnehagen skal tilpasse tilbudet slik at barnet får like gode muligheter til utvikling og aktivitet som andre barn. Den andre gruppen er personer med funksjonsnedsettelse som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester av varig karakter. Målet er et likeverdig tilbud.

Retten er ikke ubegrenset. Tilretteleggingen må ikke bli for tung å bære for den som skal gi den (en uforholdsmessig byrde). Loven peker på tre ting som skal veie særlig: hvor mye tiltaket gjør for å fjerne hindre for personer med funksjonsnedsettelse, hva det koster, og hvilke ressurser virksomheten har. Vurderingen må derfor gjøres i hvert enkelt tilfelle. Ordet «individuell» tilsier at tilpasningen skal passe den enkelte, ikke være en generell løsning.

Paragrafen må ikke forveksles med universell utforming. Paragraf 17, § 18 og § 19 gjelder løsninger som passer for flest mulig, mens § 20 tar utgangspunkt i behovene til en bestemt person. Paragrafene 21, 22 og 23 gir tilsvarende rett for elever og studenter, for arbeidssøkere og arbeidstakere, og for gravide. Kommunale barnehager og kommunale tjenester er altså området for § 20, mens de andre paragrafene dekker utdanning, arbeidsliv og graviditet. Tre paragrafer viser til § 20: § 12, § 37 og § 38. Titlene deres handler om brudd på plikten til tilrettelegging, bevisbyrde og oppreisning og erstatning.

Eksempel: en kommune driver en barnehage, og et barn med funksjonsnedsettelse trenger en tilpasning for å delta i aktivitetene. Barnet har da krav på en egnet løsning, med mindre den ville bli en uforholdsmessig byrde for kommunen.