§ 6-12. Inndrivingskostnader: hva må kausjonisten betale?
- Rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader kan bare kreves av kausjonisten hvis han er varslet på forhånd.
- Andre inndrivingskostnader krever kausjonistens samtykke, gitt etter at han er varslet om misligholdet.
- Kostnader ved å drive inn kravet mot kausjonisten selv følger alminnelige regler.
§ 6-12. Inndrivingskostnader mv
Paragrafen sier hva kausjonisten må betale av kostnader når kredittyteren driver inn kravet. Reglene er delt i tre. For det første rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader ved de rettslige skrittene mot låntakeren. Dem svarer kausjonisten for bare hvis han fikk beskjed om inndrivingen på forhånd. For det andre alle andre kostnader ved å drive inn kravet mot låntakeren. Dem betaler kausjonisten bare hvis han har sagt ja til at de kan påløpe. Et slikt ja har ingen virkning før kredittyteren har varslet ham om låntakerens mislighold. For det tredje kostnader ved å drive inn selve kausjonskravet, altså kravet mot kausjonisten. Der gjelder alminnelige regler.
Skal rettsgebyr og vanlige inndrivingskostnader kunne kreves av ham, må kredittyteren si fra før inndrivingen starter. Ekstra kostnader utover det vanlige krever kausjonistens ja. Ja-et kan ikke gis før kausjonisten har fått varsel om misligholdet.
Paragrafen bygger på § 6-10. Der står det at kredittyteren først må ta rettslige skritt mot låntakeren for å få tvangsgrunnlag, før kausjonisten kan kreves. Det er disse skrittene kostnadsregelen i første ledd gjelder. § 6-11 følger et tilsvarende mønster for renter: kredittyterens varsling har betydning for hva kausjonisten kan kreves for. Etter § 6-13 kan kausjonisten selv kreve låntakeren for betaling, så langt han har ansvar overfor kredittyteren.
Eksempel: Kredittyteren tar ut rettslige skritt mot låntakeren uten å si fra til kausjonisten. Da kan kredittyteren ikke kreve rettsgebyret og de vanlige inndrivingskostnadene av kausjonisten, siden forhåndsvarsel mangler.