§ 6-13. Kausjonistens krav mot låntakeren

Paragrafen gir kausjonisten et eget krav mot låntakeren (kredittkunden). Kausjonisten kan kreve penger av låntakeren så langt han selv hefter overfor kredittyteren. Retten oppstår i to situasjoner. Enten er vilkårene i § 3-51 første ledd oppfylt, det vil si at kredittyteren har grunn til å heve avtalen. Eller det er klart, på grunn av låntakerens opptreden eller alvorlig svikt i betalingsevnen, at lånet vil bli vesentlig misligholdt. Hevingsgrunnene i § 3-51 første ledd omfatter blant annet vesentlig mislighold og at det åpnes konkurs hos kunden.

Etter at kausjonisten har krevd låntakeren, kan låntakeren fortsatt betale til kredittyteren. Da blir kausjonistens krav mindre i samme omfang som kausjonsansvaret, med mindre kausjonisten og låntakeren har avtalt noe annet. Låntakeren slipper likevel ikke unna kostnadene kausjonisten har hatt med å drive inn kravet. Har kausjonisten innfridd overfor kredittyteren etter § 6-9 og deretter krevd låntakeren, hjelper det ikke låntakeren å betale kredittyteren etterpå. Kausjonistens krav står da ved lag.

Paragrafen speiler § 6-7. Der reduseres kausjonsansvaret når låntakeren betaler kredittyteren, og andre ledd her lar kausjonistens krav følge samme reduksjon. § 6-9 gir kausjonisten rett til å innfri ved mislighold. Ved innfrielse trer kausjonisten etter alminnelige regler inn i kredittavtalen og sikkerhetene, men kredittyteren kan hindre det ved å la kausjonisten slippe ansvar tilsvarende det innfrielsen ville frigjort ham fra.

Eksempel: Kausjonisten har innfridd overfor kredittyteren og deretter krevd låntakeren. Låntakeren betaler så kredittyteren. Kausjonisten kan likevel holde fast ved kravet mot låntakeren.