§ 1-10. Lovvalg: når norsk rett gjelder for forbrukeravtaler med utenlandske tjenesteytere
- Norsk rett gjelder for forbrukere bosatt i Norge som inngår avtale med utenlandsk tjenesteyter som har markedsført tjenesten her, når ett av tre alternative forhold foreligger.
- Partene kan ikke velge regler fra en stat utenfor EØS for en kredittavtale med nær EØS-tilknytning hvis forbrukeren får dårligere vern.
- Regelen gjelder bare forbrukere.
§ 1-10. Lovvalg
- tjenesteyteren har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket, og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen skal kunne inn gås,
- tjenesteyteren eller en kommisjonær, agent eller annen representant for denne eller en megler her i riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller
- avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering av ervervet, og reisen er arrangert av tjenesteyteren, eller av selger i forståelse med tjenesteyteren.
Paragrafen gjelder hvilket lands regler som skal brukes når en forbruker i Norge inngår avtale med en tjenesteyter i et annet land. Første ledd sier at norsk rett gjelder når tjenesteyteren har tilbudt eller markedsført tjenesten i Norge og minst ett av tre forhold foreligger. Det første er at forbrukeren har gjort det som trengs for å slutte avtalen her i landet. Det andre er at tjenesteyteren, en representant eller en megler her har tatt imot forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling. Det tredje er at avtalen ble inngått etter en utenlandsreise for å kjøpe eiendom eller løsøre, eller for å finansiere kjøpet, og reisen var arrangert av tjenesteyteren eller av selgeren i samråd med tjenesteyteren.
Regelen gjelder bare forbrukere som bor i Norge, og en tjenesteyter som hører hjemme i en annen stat. Hvem som er forbruker, følger av § 1-4. En tjenesteyter som verken har tilbudt eller markedsført tjenesten her, faller utenfor første ledd.
Annet ledd setter en grense for lovvalgsavtaler. Partene kan ikke avtale at regler fra en stat utenfor EØS skal gjelde for en kredittavtale som har nær tilknytning til EØS-statene, hvis forbrukeren da får svakere vern enn etter finansavtaleloven. Eksempel: en kredittyter utenfor EØS skriver inn i vilkårene at hjemlandets rett skal gjelde. Er avtalen nært knyttet til EØS og forbrukeren ville fått svakere vern, kan ikke valget brukes.
Paragrafen henger naturlig sammen med § 1-9, som sier at loven ikke kan fravikes til skade for forbruker. Neste paragraf, § 1-11, gjør to EØS-forordninger om betalinger til lov i Norge.