§ 3-7. Bruksregler for allmenningen

Paragrafen pålegger hver bygdeallmenning å ha egne bruksregler for forvaltningen og bruken av allmenningen, og disse reglene kan aldri gå på tvers av loven selv. Innholdet deles i to: noe skal reglene alltid ta stilling til, og noe kan de ta stilling til etter lokalt behov. Blant det obligatoriske hører fastsettelse av hvor mange medlemmer og varamedlemmer styret skal ha, den nærmere ordningen av beitebruken, regler om jakt og fangst - og fiske der allmenningen har fiskerett - samt frister og krav til søknader knyttet til uttak av virke. Det valgfrie innholdet spenner videre: bruksreglene kan for eksempel regulere hva som skjer med bygninger når en bruksrett faller bort, eller sette regler om motorisert ferdsel og om standarden på føderådsbygninger allmenningen gir ytelser til. Listen avsluttes med en åpen adgang til å regulere andre forhold allmenningen selv finner det hensiktsmessig å ta stilling til lokalt.

I praksis er bruksreglene den enkelte allmenningens egen tilpasning av lovens rammeverk til lokale forhold. To naboallmenninger kan derfor ha ganske ulike regler for eksempel om beitebruk eller jakt, avhengig av terreng og lokal tradisjon, samtidig som det obligatoriske minstemålet - som styresammensetning og frister for virkesuttak - sikrer et felles utgangspunkt alle allmenninger må ha på plass. Det valgfrie innholdet speiler dessuten hvor forskjellig driften kan være: enkelte allmenninger har innført fellesdrift av tømmer med rabattordning for de bruksberettigede, andre har ikke det, og bare allmenninger med egen fiskerett trenger regler om fiske i det hele tatt.

Bruksreglene er et av de mest gjennomgående referansepunktene i loven, fordi svært mange andre paragrafer viser tilbake til § 3-7 for den konkrete lokale reguleringen: styresammensetningen etter § 3-1, disponering av overskudd etter § 3-12, avgifter etter § 5-3, alternative driftsformer etter § 5-4, refusjon av ytelser etter § 5-7, gjenoppbygging etter brannskade etter § 5-8, føderådsbygninger etter § 5-10, beiteordning etter § 6-3, rett til seterhus etter § 6-8, jakt og fangst etter § 7-6 og fiske etter § 8-7 er alle eksempler på områder der selve detaljreguleringen skjer i bruksreglene, ikke i loven. Selve utarbeidelsen og godkjenningen av reglene følger den egne prosedyren i § 3-8, og reglene trer først i kraft etter at de er kunngjort etter § 3-9.