§ 3-6. Krav om skogbruksplan

Paragrafen pålegger at det til enhver tid skal finnes en skogbruksplan for drift og skjøtsel av skogen i den enkelte bygdeallmenning. Planen skal inneholde de nødvendige opplysningene om skogen, og legge opp en plan for avvirkning og investeringer framover; hensynet til naturmiljø og friluftsliv skal også være bygget inn i planen, ikke bare skogproduksjonen. Ansvaret for at planen faktisk blir laget, ligger både på allmenningsstyret og på allmenningsbestyreren i fellesskap. Dersom en allmenning ikke får utarbeidet plan, kan departementet sette en frist overfor akkurat den allmenningen - og om fristen oversittes, kan departementet selv sørge for at planen blir laget, men da for allmenningens regning.

Skogbruksplanen fungerer i praksis som det styrende dokumentet for den daglige skogsdriften: den setter rammene for hvor mye som kan avvirkes og hvilke investeringer som er aktuelle, og gjør at hensynet til naturmiljø og friluftsliv ikke blir en etterpåklokskap, men noe som er innarbeidet fra starten. At ansvaret ligger både hos styret og bestyreren i fellesskap, betyr at manglende plan ikke kan skyves fra den ene til den andre. Adgangen departementet har til å sette frist og eventuelt overta utarbeidelsen for allmenningens regning, fungerer som en sikkerhetsventil mot at en allmenning lar planarbeidet skli - kostnaden ved passivitet havner da til slutt hos allmenningen selv.

Skogbruksplanen er en av rammene allmenningsstyret uttrykkelig skal forvalte allmenningen etter, ved siden av bruksreglene, jf. § 3-2. Investeringene planen skal omfatte, henger sammen med allmenningskassens økonomi etter § 3-10, siden det er denne kassen midlene til investeringene til syvende og sist må komme fra. Bruksreglene i §§ 3-7 til 3-9 utgjør det andre hovedgrunnlaget for forvaltningen, og virker parallelt med skogbruksplanen som styringsverktøy for allmenningsstyret.