§ 10-6. Vilkår for grensesetting og inngrep på institusjon

Paragrafen er den generelle sikkerhetsventilen for grenser og inngrep i institusjonen. Første ledd stiller fire krav. Mildere tiltak må være prøvd eller vurdert som for svake. Tiltaket må være egnet til å nå målet. Det må stå i rimelig forhold til det som skal beskyttes. Og det skal gjennomføres på en skånsom måte og avsluttes når det ikke lenger trengs. Dette er et trappetrinnsprinsipp: institusjonen skal begynne med det minst inngripende.

Andre ledd legger til at institusjonen ikke kan vurdere hvert tiltak isolert. Den skal se på hvor mye og hvor lenge barnet til sammen er utsatt for grenser og inngrep. Flere små tiltak kan gi en tung belastning selv om hvert enkelt virker greit. Det skal også legges vekt på om barnet bor alene. Loven sier ikke mer om hvorfor det teller, men det er et eget moment i vurderingen. Eksempel: institusjonen har allerede begrenset barnets internettbruk og besøk. Før den i tillegg vurderer et nytt inngrep, må den se på hvor tyngende summen av tiltakene blir.

Paragrafen gjelder på tvers av kapittelet. Kravene er relevante for grensene i § 10-3 og § 10-4, og for de mer inngripende tiltakene som kroppsvisitasjon (§ 10-8) og innsyn i barnets kommunikasjon (§ 10-10). Institusjonens arbeid for å forebygge slike tiltak står i § 10-5, mens § 10-2 gir barnet rettigheter som tiltakene må holdes opp mot. Paragraf 10-16 (saksbehandling og klage) viser hit.