Barnevernsinstitusjon: rettigheter, regler og tvang overfor barn

Hvem bor på barnevernsinstitusjon, og på hvilket grunnlag

En barnevernsinstitusjon er en døgnbemannet bolig for barn som ikke kan bo hjemme. Barnet kommer dit på ett av tre grunnlag. Det første er samtykke. Etter barnevernsloven § 6-1 kan et barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, bo på institusjon hvis barnet og de som har foreldreansvar samtykker. Fra 15 år er barnets eget samtykke nok.

Det andre grunnlaget er tvang. Etter § 6-2 kan barneverns- og helsenemnda vedta opphold uten samtykke når mindre inngripende tiltak ikke er nok og barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare gjennom alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vedvarende problematisk bruk av rusmidler eller andre utpreget skadelige handlinger. Det tredje er et akuttvedtak etter § 4-4, som faller bort hvis begjæring til nemnda ikke foreligger innen to uker.

Grunnlaget har betydning for hvor langt institusjonen kan gå. Noen inngrep er bare tillatt for barn som bor der etter § 4-4, § 6-1 eller § 6-2. Barn som har fylt 15 år, er part i saken, og i saker om barn som utsetter sin utvikling for fare eller er utsatt for menneskehandel, er barnet alltid part.

Hva barnet har rett til under oppholdet

Institusjonen skal etter § 10-1 gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Den skal møte barnet hensynsfullt og ivareta rettighetene og rettssikkerheten hennes.

Paragraf 10-2 gir barnet blant annet disse rettighetene:

• vern av sin personlige integritet
• rett til å medvirke i alt som gjelder henne, med tilpasset informasjon og rett til å si sin mening
• rett til kontakt med oppnevnt verge, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest eller annen religiøs leder, og med den som er oppnevnt til å føre barnets sak

Listen over kontaktpersoner er viktig fordi institusjonen ikke kan stenge barnet inne i et system uten innsyn utenfra. Barnet kan ringe og skrive til statsforvalteren og barnevernstjenesten, og institusjonen skal hjelpe til hvis barnet ber om det.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal følge opp barnet mens hun bor der, og kan tilby støttehjem som en del av oppfølgingen. Ved opphold etter § 6-1 skal det lages en plan som barnet og foreldrene samtykker til, og ved opphold etter § 6-2 skal planen være ferdig så snart som mulig etter nemndas vedtak.

Grenser, tvang og inngrep: hva loven tillater

Loven skiller mellom to nivåer. På det første nivået handler institusjonen som en forelder ville gjort. Paragraf 10-3 sier at institusjonen kan sette grenser for bevegelsesfrihet, besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett når det er nødvendig for å gi forsvarlig omsorg og beskyttelse ut fra barnets alder og modenhet. Grensene må vurderes for hvert enkelt barn. Det samme gjelder milde former for fysisk makt, som å holde barnet kortvarig fast eller lede det, når det er åpenbart nødvendig.

På det andre nivået er det inngrep som ikke kan gjennomføres i kraft av omsorgsansvaret. De krever hjemmel i loven. Kapittel 10 gir slik hjemmel til bestemte tiltak:

• kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom, eiendeler, brev og pakker ved begrunnet mistanke om tyvegods, farlige gjenstander eller rusmidler (§ 10-8)
• frivillig rusmiddeltesting med barnets samtykke, og testing uten samtykke når nemnda har besluttet det i et vedtak etter § 6-2 (§ 10-13)
• innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon ved begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade
• fysisk makt når det er strengt nødvendig for å avverge akutt fare for liv eller helse, og i enkelte andre situasjoner (§ 10-11)
• utvidet adgang for barn som bor på institusjon etter § 4-4, § 6-1 eller § 6-2: begrensninger i bevegelsesfrihet, besøk og bruk av mobil og internett, og låsing av døren (§ 10-12)
• tilbakeføring når barnet har rømt (§ 10-14)

Alle disse inngrepene må tåle prøvingen i § 10-6. Mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Tiltaket må være egnet og stå i rimelig forhold til det det skal oppnå. Det skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig. Institusjonen skal også se på det samlede omfanget av grenser og inngrep, og det skal legges vekt på om barnet bor alene.

Vedtak om begrensninger i bevegelsesfrihet og besøk kan gjelde i inntil 14 dager om gangen. For mobil og internett kan vedtaket gjelde i inntil fire uker fra barnet ankommer, og deretter høyst 14 dager om gangen. Stortinget har vedtatt endringer som utvider adgangen til slike begrensninger. Når de trer i kraft, er ikke bekreftet, så teksten her bygger på lovteksten slik den står på rettsregel.no nå.

Krav til selve institusjonen

Kapittel 10 regulerer institusjonen selv i tillegg til barnets stilling. Det er generelle krav til barnevernsinstitusjoner, krav til bemanning og kompetanse og regler om godkjenning (§§ 10-17 til 10-19). Institusjonen kan kartlegge barnets behov under oppholdet, men formålet skal være å tilrettelegge tilbudet for det enkelte barnet (§ 10-20). Barn kan bare plasseres etter §§ 6-1 og 6-2 i institusjoner som er godkjent av Bufetat til det.

Foreldre som selv bor sammen med barnet i et senter for foreldre og barn, har egne regler. Sentre som tilbyr heldøgnstjenester skal gi et faglig forsvarlig tilbud, behandle familiene hensynsfullt og respektere retten til privatliv og familieliv så langt det er forenlig med formålet med oppholdet (§ 10-22). Denne artikkelen handler om barn som bor på institusjon uten foreldre.

Protokoll, klage og tilsyn

Avgjørelser om kroppsvisitasjon, undersøkelse av rom, innsyn i kommunikasjon, fysisk makt og utvidet adgang er enkeltvedtak som skal protokollføres. Det samme gjelder rusmiddeltesting og tilbakeføring mot barnets vilje. Protokollen skal vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget av inngrep, og den skal sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren.

Etter § 10-16 kan barnet og foreldrene klage direkte til statsforvalteren på enkeltvedtak og brudd på reglene i kapittel 10. Institusjonen skal informere om klageretten og hjelpe barnet med å skrive og sende klagen hvis hun ønsker det. Statsforvalteren behandler klagen etter forvaltningsloven og kan prøve alle sider av saken. Statsforvalteren skal også behandle andre henvendelser fra barnet og foreldrene om oppholdet, og fører tilsyn med kommunens oppfyllelse av pliktene i loven.

Selve nemndas vedtak om tvangsplassering kan ankes til tingretten. Det er en egen prosess fra klagen på institusjonens inngrep.

Kort oppsummert

• Barn i barnevernsinstitusjon har rettigheter til forsvarlig omsorg, medvirkning og kontakt med blant annet verge, tilsynsmyndighet og barnevernstjeneste.
• Institusjonen kan sette grenser som foreldre gjør, men inngrep i barnets rettigheter krever hjemmel og må være nødvendige og forholdsmessige.
• Kroppsvisitasjon, rusprøver, fysisk makt og begrensninger i mobil og besøk har egne vilkår, og noen gjelder bare ved bestemte plasseringsgrunnlag.
• Inngrep skal protokollføres og sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren.
• Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren, og institusjonen skal hjelpe til hvis barnet ber om det.