§ 2. Hvem som får opphavsrett, og hva som regnes som et åndsverk

Paragrafen er selve utgangspunktet for hele åndsverkloven: den som skaper et åndsverk, får opphavsrett til det, og kalles opphaver. Loven definerer et åndsverk som et litterært eller kunstnerisk verk av original og individuell skapende karakter - altså noe som bærer preg av den enkelte skaperens egne valg, og ikke bare er en teknisk eller rutinemessig frembringelse. Listen over verkstyper i bestemmelsen er vid og dekker blant annet skriftlige tekster av alle slag, muntlige foredrag, sceneverk som skuespill og koreografi, musikk med eller uten tekst, filmverk, fotografiske verk, malerier og annen billedkunst, skulptur, bygningskunst - både tegninger og selve byggverket - kunsthåndverk, kart og tekniske tegninger, samt dataprogrammer. Også oversettelser og bearbeidelser av eksisterende verk kan i seg selv være åndsverk. For fotografier som ikke når opp til kravet om original og individuell innsats, gjelder i stedet det egne, kortere vernet for fotografiske bilder i § 23.

I praksis er terskelen for hva som regnes som et åndsverk, avgjørende for om noe overhodet er vernet: krysses ikke terskelen for original og individuell skapende innsats, får verket ingen opphavsrettslig beskyttelse i det hele tatt, uansett hvor mye arbeid som ligger bak. Den brede oppregningen av verkstyper viser at loven ikke er begrenset til tradisjonell kunst og litteratur, men også omfatter praktiske frembringelser som dataprogrammer og kartverk, så lenge de er individuelle nok. Fordi opphavsretten oppstår automatisk ved skapelsen, uten registrering, er det spørsmålet om noe er original og individuelt som i praksis avgjør om verket er vernet.

Paragrafen henger tett sammen med reglene som følger like etter. § 3 beskriver selve innholdet i opphavsretten - retten til å fremstille eksemplar og gjøre verket tilgjengelig for allmennheten - som oppstår nettopp fordi § 2 gir opphaveren denne retten i utgangspunktet. § 6 regulerer situasjonen der noen bearbeider eller oversetter et eksisterende verk, mens § 7 og § 8 skiller mellom samleverk og fellesverk når flere har bidratt. § 9 tar for seg hva som skjer når opphaveren ikke er navngitt. Skillet mellom åndsverk og enklere fotografiske bilder som bare vernes etter § 23, er en direkte konsekvens av terskelen § 2 selv oppstiller.