§ 1. Formålet med åndsverkloven
- § 1 forklarer hvorfor åndsverkloven finnes: å gi rettigheter til skapere og investorer i kultur.
- Loven skal balansere opphaverens interesser mot brukernes og allmennhetens behov, blant annet privat bruk og ytringsfrihet.
- Paragrafen er et tolkningsprinsipp, ikke en selvstendig rettighetshjemmel.
- §§ 2 til 9 bygger videre på balansetanken med konkrete regler om opphavsrett, innhold, unntak og ideelle rettigheter.
§ 1. Lovens formål
- gi rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider, og slik også gi insentiv til kulturell produksjon
- avgrense rettighetene med sikte på å ivareta en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den andre siden, slik at åndsverk og nærstående prestasjoner og arbeider kan brukes der dette ut fra samfunnsmessige hensyn er rimelig, som bruk innen det private området og av hensyn til informasjons- og ytringsfriheten
- legge til rette for at det på en enkel måte kan avtales bruk av åndsverk og nærstående prestasjoner og arbeider.
Paragrafen forklarer hvorfor åndsverkloven finnes. Den skal sikre at skapere, utøvere og de som investerer i kultur får rettigheter til det de har laget, samtidig som brukerne og samfunnet ikke stenges ute. Loven skal derfor virke som et insentiv til å lage nye verk, men den skal også legge til rette for bruk som er rimelig ut fra samfunnshensyn, blant annet privat bruk og hensynet til ytrings- og informasjonsfrihet. Til sist skal reglene gjøre det enkelt å inngå avtaler om bruk av verk.
I praksis fungerer formålsbestemmelsen som et bakteppe når reglene lenger ute i loven skal tolkes.
Formålet henger tett sammen med reglene som følger rett etter. § 2 gir opphavsretten til den som har skapt verket, mens § 3 forklarer hva denne eneretten faktisk omfatter: å lage eksemplar og å gjøre verket kjent for andre. § 4 gjør et unntak for enkelte midlertidige kopier som oppstår automatisk i tekniske prosesser, fordi de ikke bør hindre lovlig bruk. § 5 gir opphaveren en rett til å bli navngitt og et vern mot krenkende bruk, uavhengig av de økonomiske rettighetene. § 6 regulerer hvem som får opphavsrett når et verk bearbeides eller oversettes, § 7 gjelder samleverk satt sammen av flere bidrag, § 8 gjelder verk skapt av flere i fellesskap, og § 9 løser situasjonen der opphaveren er ukjent. Alle disse bestemmelsene er konkrete uttrykk for balansetanken i formålsparagrafen.