§ 21 — Saksbehandling

Fremfor å gjenta hele saksbehandlingsregelverket fra kapittel 4 på nytt, benytter lovgiver en henvisningsteknikk som er vanlig når et nyopprettet organ i det vesentlige skal følge samme fremgangsmåte som et allerede regulert organ. Klagenemnda skal derfor følge de samme kravene til rask fremdrift, møteform, den gravides adgang til å legge frem saken personlig, plikten til et skriftlig og forklart utfall, protokollføring, og en viss åpenhet om egen praksis, som allerede gjelder for førsteinstansen.

Ett punkt fortjener ekstra oppmerksomhet fordi det lett kan misforstås: henvisningen dekker bare deler av bestemmelsen om møteform og vedtaksførhet, ikke unntaket som lar en enkeltperson avgjøre saken alene ved visse typer medisinsk begrunnede tillatelser. Der de lokale nemndene altså kan korte ned prosessen for denne konkrete sakstypen ved å la lederen avgjøre alene, må Abortklagenemnda alltid behandle og avgjøre enhver sak med alle fem medlemmer samlet, uansett hvilket grunnlag saken bygger på. Dette er neppe en tilfeldighet: som siste og endelige instans skal klageorganet ikke ha den samme snarveien som førsteinstansen.

For den gravide betyr denne henvisningsteknikken i praksis at hun beholder de samme grunnleggende rettighetene gjennom klageomgangen som hun hadde i førsteinstansen — retten til å møte og forklare seg, retten til et begrunnet svar, og retten til at det ikke tar unødig lang tid — selv om disse rettighetene ikke er skrevet ut på nytt spesielt for Abortklagenemnda.

Det er verdt å merke seg hvilke paragrafer som ikke er nevnt i denne henvisningen, og hvorfor. Bestemmelsene om organisering og oppnevning er utelatt fordi Abortklagenemnda har sin egen, skreddersydde bestemmelse om dette i § 19. Taushetsplikten er utelatt fordi den er regulert felles for begge nemndnivåer i § 25, og trenger derfor ingen egen henvisning her. Igjen ser vi et gjennomgående trekk ved lovens oppbygning: der noe allerede er regulert samlet eller separat for klagenemnda, henviser § 21 ikke unødig til kapittel 4 — henvisningen dekker bare det som faktisk mangler en egen bestemmelse for Abortklagenemnda.

Denne teknikken med å bygge et nytt organs saksbehandling på et allerede etablert regelverk, er for øvrig ganske vanlig i norsk lovgivning når man oppretter klageinstanser eller ankeorganer — det sparer lovteksten for unødig gjentakelse, og reduserer samtidig risikoen for at små, utilsiktede forskjeller i ordlyd mellom to nesten identiske bestemmelser skal skape tolkningstvil senere. Ulempen er at leseren må hoppe frem og tilbake mellom kapitlene for å få det fulle bildet av hvilke regler som faktisk gjelder for Abortklagenemnda — noe denne kommentaren forsøker å bøte på ved å samle de praktiske konsekvensene på ett sted. En leser som bare er interessert i klagenemndas saksbehandling, kan derfor lese denne paragrafen og de tilhørende kommentarene til §§ 12–17 samlet, uten nødvendigvis å måtte studere hele kapittel 4 i detalj.

• Reglene om rask behandling, møteform, rett til å møte, begrunnet vedtak, protokoll og åpenhet fra kapittel 4 gjelder tilsvarende for Abortklagenemnda.
• Unntaket som lar nemndleder avgjøre alene, er ikke videreført — klagenemnda må alltid behandle saken med alle fem medlemmer til stede.
• Den gravide har dermed i praksis de samme grunnleggende rettighetene i klageomgangen som i førsteinstansen.