§ 20 — Informasjon om vedtak

Denne korte bestemmelsen løser en praktisk floke mellom taushetsplikt og behovet for at systemet skal kunne lære av seg selv over tid. Uten en egen hjemmel for dette ville den strenge fortrolighetsplikten i § 25 i prinsippet kunne stenge for at Abortklagenemnda gir noen tilbakemelding til den lokale nemnda som opprinnelig behandlet saken — selv om det dreier seg om nøyaktig den samme saken.

Paragrafen åpner derfor for at Abortklagenemnda, uhindret av taushetsplikten, deler sin egen konklusjon og forklaring med den nemnda hvis avgjørelse er blitt overprøvd. Merk at dette er en direkte, sakstilknyttet informasjonskanal mellom de to nivåene i systemet — ikke det samme som den generelle, anonymiserte praksisinformasjonen overfor allmennheten som følger av § 17.

Funksjonen er først og fremst kvalitetsutvikling over tid. Kommer Abortklagenemnda systematisk til andre konklusjoner enn en bestemt lokal nemnd i sammenlignbare saker, gir denne kanalen den lokale nemnda et grunnlag for selv å justere sin praksis i lys av hvordan det nasjonale organet ser på de samme vilkårene. Uten en slik tilbakemeldingsmekanisme ville det vært langt vanskeligere å holde praksis noenlunde ensartet på tvers av landets nemnder.

Legg merke til at kanalen loven beskriver, er ensrettet og sakstilknyttet: den gir Abortklagenemnda adgang til å informere en bestemt lokal nemnd om utfallet i en bestemt sak, men etablerer ikke i seg selv noe systematisert, samlet rapporteringssystem der alle landets nemnder løpende får oversikt over klagenemndas praksis på tvers av alle saker. Skal en slik bredere, mer systematisk kunnskapsdeling etableres, må det trolig skje gjennom forskrift med hjemmel i § 27, eller gjennom praksis nemndene selv utvikler utover det loven strengt tatt krever. § 20 gir med andre ord bare den nødvendige rettslige åpningen for at informasjon kan deles i den enkelte sak, ikke en plikt til bredere, systematisk læring.

Et beslektet spørsmål er hvordan denne informasjonsdelingen forholder seg til den gravide selv. Hun har, som nevnt i kommentaren til § 15, allerede krav på å motta Abortklagenemndas eget begrunnede vedtak direkte. Informasjonskanalen i § 20 kommer i tillegg til dette, og er rettet mot den lokale nemnda som organ, ikke mot den enkelte gravide — hun får sin informasjon uansett, uavhengig av om denne bestemmelsen benyttes eller ikke. Man kan spørre seg om en slik tosidig informasjonsflyt — direkte til parten etter § 15, og til førsteinstansen etter § 20 — i praksis fungerer godt nok til å sikre den typen systematiske læring loven synes å forutsette, eller om dette i realiteten forblir en mulighet nemndene sjelden benytter fullt ut i det daglige. Loven selv gir ikke svaret på hvor ofte denne adgangen faktisk brukes. Det gjenstår derfor å se, gjennom de kommende årenes praksis, hvor aktivt nemndene faktisk benytter denne muligheten til gjensidig læring. Foreløpig er § 20 først og fremst en rettslig mulighetsåpning, ikke en garanti for at læringen faktisk skjer systematisk fra dag én.

• Abortklagenemnda kan, uhindret av taushetsplikt, informere den aktuelle lokale nemnda om utfallet og begrunnelsen i klagesaken.
• Dette er en direkte, sakstilknyttet informasjonskanal — noe annet enn den generelle åpenhetsplikten i § 17.
• Formålet er å bidra til mer ensartet praksis mellom nemndene over tid.