§ 22 — Tilbud om abort

Denne paragrafen flytter blikket fra individets rettigheter til det offentliges plikter, og er bestemmelsen som skal sørge for at rettighetene i kapittel 2 og 3 faktisk lar seg realisere i praksis, ikke bare eksisterer på papiret. De fire regionale helseforetakene pålegges hver især å sikre at det finnes et reelt tilgjengelig tilbud for dem som befinner seg i deres del av landet.

Ordvalget «sørge for» er verdt å legge merke til. Det binder ikke helseforetaket til selv å utføre hvert eneste inngrep ved egne sykehus, men pålegger en overordnet forpliktelse til å sikre at et faktisk tilbud finnes — enten gjennom egen drift, samarbeidsavtaler eller annen organisering. Helseforetakene har med andre ord et visst spillerom i hvordan tilbudet bygges opp, mens selve resultatet — at tjenesten faktisk er tilgjengelig — ikke er noe de kan velge bort.

Koblingen til § 2 om virkeområde er direkte: siden retten til abort gjelder for alle som oppholder seg i Norge uansett folkeregistrert bosted, må plikten til å tilby dette i praksis leses på samme måte — det er hvor personen faktisk befinner seg som avgjør hvilket helseforetak som har ansvaret i det konkrete tilfellet, ikke nødvendigvis hvor vedkommende er registrert.

Denne paragrafen er også grunnen til at spørsmål om geografisk tilgang — reiseavstand til nærmeste behandlingssted, kapasitet ved ulike sykehus og lignende praktiske forhold — rettslig sett handler om hvor godt helseforetakene oppfyller denne sørge-for-plikten, snarere enn et spørsmål regulert av de individuelle rettighetene i kapittel 2 og 3.

Denne sørge-for-plikten skiller seg fra rettighetene i kapittel 2 og 3 ved at den ikke gir opphav til noe enkeltvedtak den gravide kan klage på dersom hun opplever tilbudet som mangelfullt — det finnes ingen egen nemnd for spørsmålet om helseforetaket har organisert seg godt nok. I stedet er dette en strukturell forpliktelse som først og fremst håndheves gjennom andre kanaler: Statens helsetilsyn kan føre tilsyn med om helseforetakene oppfyller sine sørge-for-plikter etter det øvrige helselovverket, og politisk ansvar kan gjøres gjeldende overfor de regionale helseforetakenes eiere. For den enkelte gravide er dette en viktig, om enn noe abstrakt, distinksjon: retten til selve inngrepet kan hun kreve direkte, mens spørsmålet om det finnes et godt nok tilbud i hennes region, er et systemspørsmål.

I praksis reiser dette også spørsmål om hvordan «tilbud» skal måles — er det nok at det finnes ett sykehus i regionen som utfører inngrepet, uansett avstand for pasienten, eller ligger det noe mer i kravet? Loven selv gir ikke noe presist svar på hvor stor reiseavstand som er akseptabel, og dette er nettopp den typen spørsmål som i praksis avgjøres gjennom Statens helsetilsyns tilsynsvirksomhet, offentlig debatt og politiske prioriteringer i helseforetakenes styrer, snarere enn gjennom en presis rettslig standard fastsatt i selve lovteksten. En gravid som opplever tilbudet i egen region som utilstrekkelig, har med andre ord få direkte rettslige virkemidler rettet mot akkurat dette spørsmålet, utover å ta kontakt med tilsynsmyndighetene eller søke helsehjelp i en annen del av landet.

• De regionale helseforetakene skal sikre at det finnes et reelt tilbud om abort for alle som befinner seg i regionen.
• Plikten er en resultatforpliktelse, men helseforetakene bestemmer selv hvordan tilbudet organiseres.
• Bestemmelsen er det praktiske fundamentet som gjør rettighetene i kapittel 2 og 3 reelt tilgjengelige.