§ 12 — Hurtig saksbehandling

Bestemmelsen er kort, men tidsdimensjonen den regulerer, er alt annet enn ubetydelig i abortsaker. Et svangerskap venter ikke på saksbehandlingen, og desto lenger en nemnd bruker på å komme til en avgjørelse, desto mer krymper i praksis det medisinske og rettslige handlingsrommet som forelå da ønsket først ble fremmet — spesielt for de sakene som allerede nærmer seg den absolutte grensen ved uke 22.

Loven tallfester ikke en konkret frist i dager eller uker, men stiller i stedet et funksjonelt krav om at behandlingen ikke skal trekke ut unødig. Denne typen skjønnsmessige tidskrav er ikke uvanlig i forvaltningsretten for øvrig, men innholdet må her leses i lys av at loven samtidig skal sikre tilgang til trygge aborter — en rettighet som mister mye av sin verdi dersom saksbehandlingen selv blir en flaskehals.

I praksis legger dette et press nedover i hele systemet: på hvor raskt medlemmer og varamedlemmer kan kalles inn til møte, på hvor godt tilrettelagt møtet er for at den gravide skal kunne fremstille saken personlig etter § 14, og på selve avgjørelses- og underretningsprosessen i § 15. Trekker en sak ut uten god grunn, kan det utgjøre en selvstendig grunn til kritikk av nemndas praksis, uansett hva utfallet i den enkelte saken til slutt blir.

Loven definerer ikke selv hva «raskt» betyr i antall dager, men dette må sees i sammenheng med § 26, som gjør forvaltningsloven gjeldende som bakgrunnsrett der abortloven ikke har egne regler. Forvaltningsloven bygger på et alminnelig prinsipp om at forvaltningsorganer skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold, og dersom det tar lengre tid enn forventet, skal parten som hovedregel få beskjed om årsaken og et anslag for når svar kan ventes. Selv om abortloven ikke gjentar akkurat denne meldeplikten eksplisitt for nemndsakene, er det nærliggende at det samme prinsippet gjør seg gjeldende her — kanskje med enda større tyngde, gitt hvor tidssensitive disse sakene typisk er.

Til sammenligning kan det være nyttig å se hen til hvordan lignende hurtighetskrav praktiseres andre steder i helseretten. Innen pasientrettighetslovgivningen for øvrig opererer man ofte med konkrete frister for når en pasient senest skal få time eller behandling, nettopp fordi rene skjønnsmessige formuleringer i praksis kan tolkes ulikt fra sted til sted. At abortloven likevel har valgt en skjønnsmessig formulering fremfor en tallfestet frist, kan skyldes at sakene er svært ulike i kompleksitet — noen krever bare et kort møte, andre krever grundigere medisinsk utredning før nemnda i det hele tatt kan ta stilling til vilkårene. En fast frist risikerer enten å bli satt så romslig at den ikke fanger opp de raskeste sakene, eller så stram at den ikke gir rom for den grundigheten enkelte kompliserte saker faktisk krever. Løsningen med et funksjonelt, ikke tallfestet krav, legger dermed ansvaret for en fornuftig avveining på nemnda selv i hver enkelt sak, fremfor å la en generell frist avgjøre.

• Loven krever at nemndbehandlingen ikke trekker ut unødig, uten å tallfeste en eksakt frist.
• Kravet henger sammen med at et svangerskap ikke venter, og at forsinkelser kan begrense de reelle valgmulighetene.
• Presset gjelder hele saksgangen, fra innkalling av nemnda til vedtak og underretning.