§ 14 — Rett til å møte for nemnda

Denne paragrafen gjør den gravide til en aktiv deltaker i egen sak, i motsetning til en ren skriftlig saksgang der hun kun ville vært gjenstand for vurdering på papiret. Retten til selv å møte og forklare situasjonen muntlig gir henne mulighet til å utdype forhold som lett blir borte i en skriftlig søknad, og til å svare direkte på spørsmål nemndmedlemmene måtte ha.

At dette er formulert som en rettighet og ikke en plikt, er en viktig nyanse: hun kan like gjerne velge bort et personlig møte og la saken avgjøres på skriftlig grunnlag, dersom hun av ulike grunner ikke ønsker eller ikke har anledning til å møte. Poenget med bestemmelsen er å gi valgfrihet, ikke å legge enda en byrde på henne.

Adgangen til å ha med en person for støtte anerkjenner at det i seg selv kan oppleves tungt å møte tre fremmede som skal ta stilling til noe så personlig som et ønske om abort. Hvem denne støttepersonen er, står helt fritt for den gravide selv — loven stiller ingen krav om at det skal være en fagperson eller en pårørende med noen formell rolle. Det avgjørende er bare at hun slipper å møte alene dersom hun ikke ønsker det.

Møteretten må for øvrig sees i sammenheng både med kravet i § 13 om at behandlingen skal foregå i møte, og med kravet til hurtig behandling i § 12: selve muligheten til å møte skal aldri i seg selv bli en kilde til forsinkelse, og nemnda må derfor legge til rette for at møter kan gjennomføres raskt etter at ønsket er fremsatt.

Denne typen lovfestet rett til personlig oppmøte for det organet som skal avgjøre saken, er ikke standard i norsk forvaltningsrett — de fleste forvaltningsvedtak avgjøres på rent skriftlig grunnlag, uten at parten møter beslutningstakerne ansikt til ansikt. At abortloven likevel sikrer denne muligheten, sier noe om hvor personlig og inngripende denne sakstypen anses å være. I praksis betyr det at den gravide, dersom hun ønsker det, kan forberede seg på å fortelle nemnda med egne ord hvorfor hun mener vilkårene er oppfylt — noe som kan oppleves både som en byrde og som en mulighet til å bli hørt på en måte et skjema aldri fullt ut kan fange opp.

Det finnes heller ingen begrensning i loven på hvor lenge et slikt møte kan vare, eller hvor mange spørsmål nemndmedlemmene kan stille — den praktiske tilretteleggingen er overlatt til nemnda selv, innenfor rammen av kravet til hurtig saksbehandling i § 12. For den som forbereder seg på et slikt møte, kan det være til hjelp å vite at møtet ikke er en avhørs- eller kontrollsituasjon i tradisjonell forstand, men et forum der hensikten er at nemnda skal forstå situasjonen godt nok til å anvende lovens vilkår riktig — ikke å teste eller utfordre den gravides fremstilling.

• Den gravide har rett, men ingen plikt, til selv å møte for nemnda og forklare seg muntlig.
• Hun kan ha med en person for støtte, valgt helt fritt av henne selv.
• Møteretten skal ivaretas uten at det går på bekostning av kravet til rask saksbehandling.