§ 25 — Taushetsplikt

Fortroligheten rundt disse sakene er selve forutsetningen for at nemndsystemet i kapittel 4 og 5 skal kunne fungere i praksis. Uten en streng plikt til å holde opplysninger for seg selv, ville få gravide vært villige til å dele de ofte svært personlige detaljene en nemndbehandling forutsetter.

Loven finner ikke opp et helt eget taushetspliktregime spesielt for anledningen, men kobler seg i stedet på det allerede etablerte rammeverket for helsepersonell generelt. Det innebærer at samtlige medlemmer — legen, juristen og personen med helse- eller sosialfaglig bakgrunn i de lokale nemndene, så vel som de fem medlemmene i den nasjonale klagenemnda — er bundet av nøyaktig samme strenge fortrolighetsstandard som gjelder for helsepersonell for øvrig, uavhengig av om samtlige medlemmer i utgangspunktet regnes som helsepersonell etter sitt yrke.

At taushetsplikten kan vike der loven selv åpner for det, er verdt å merke seg — den er altså ikke absolutt innenfor abortlovens eget system. Flere andre paragrafer bryter uttrykkelig med utgangspunktet: sakens dokumenter skal videresendes til klagenemnda ved avslag, klagenemnda kan gi tilbakemelding til den lokale nemnda om utfallet, og en viss anonymisert åpenhet om praksis skal deles med allmennheten. Disse unntakene er nøye avgrenset til det som faktisk trengs for at hele systemet skal henge sammen, og innebærer ingen generell adgang til å dele opplysninger om enkeltsaker utover akkurat disse formålene.

Innholdsmessig dekker denne taushetsplikten det som er vanlig for helsepersonell generelt: opplysninger om noens helsetilstand og andre personlige forhold som medlemmene får kjennskap til i egenskap av sitt verv. Det gjelder ikke bare selve utfallet av saken, men også alt som kommer frem underveis — bakgrunnen for ønsket, opplysninger om eventuelle overgrep, familieforhold, økonomi og lignende som den gravide har delt for at nemnda skal kunne vurdere saken hennes på et fullstendig grunnlag. Denne bredden i hva som omfattes, er trolig noe av grunnen til at loven ikke nøyer seg med en generell henvisning til «taushetsplikt», men uttrykkelig kobler den til det etablerte og godt utprøvde regelverket for helsepersonell.

Denne kombinasjonen — streng taushetsplikt kombinert med presist avgrensede unntak — er et mønster som går igjen i store deler av helseretten for øvrig, ikke bare i abortloven. Tanken er at taushetsplikten skal være forutsigbar: den som deler personlige opplysninger med en nemnd, skal kunne vite nøyaktig hvilke få, klart definerte situasjoner der informasjonen likevel kan bevege seg videre, fremfor å måtte stole på et mer flytende unntak formulert som en generell «helhetsvurdering». Denne forutsigbarheten er trolig noe av grunnen til at loven lister opp konkrete unntaksbestemmelser — §§ 17, 18 og 20 — fremfor å formulere ett generelt unntak for «nødvendig informasjonsdeling innad i systemet». Denne presisjonsviljen gjenspeiler trolig lovgivers bevissthet om hvor stor tillit hele ordningen er avhengig av. Skulle tilliten til taushetsplikten svekkes, ville det i praksis også kunne svekke viljen til å oppsøke nemndsystemet i det hele tatt, med de konsekvensene det igjen ville hatt for tilgangen til trygg og forsvarlig helsehjelp.

• Medlemmer i abortnemndene og Abortklagenemnda er bundet av samme strenge taushetsplikt som gjelder for helsepersonell generelt.
• Taushetsplikten kan bare vike der abortloven selv uttrykkelig åpner for det.
• Dette rammeverket er selve forutsetningen for at gravide skal tørre å dele personlige opplysninger med en nemnd.