§ 19 — Organisering og oppnevning m.m.

Abortklagenemnda er, i likhet med de lokale nemndene, et uavhengig organ, men både sammensetningen og hvem som oppnevner medlemmene, skiller seg fra § 11 — noe som gjenspeiler at dette er landets øverste og eneste nasjonale organ på feltet.

Oppnevningsmyndigheten ligger hos departementet, ikke hos de regionale helseforetakene, mens selve tidsrammen kjenner vi igjen: en periode på fire år, med samme mulighet for én forlengelse som gjelder for de lokale nemndene.

Selve sammensetningen er bredere enn førsteinstansens tre medlemmer — her kreves fem. Minst to skal ha legebakgrunn og minst én av disse skal ha relevant spesialistutdanning, ett medlem skal være jurist, mens loven ikke sier mer spesifikt om bakgrunnen til de øvrige to. Ledervervet er forbeholdt en lege, i tråd med prinsippet fra førsteinstansen om at medisinsk fagkunnskap skal styre disse vurderingene. Til forskjell fra det ene personlige varamedlemmet som gjelder lokalt, kan det her oppnevnes inntil to varamedlemmer per fast plass — trolig fordi et nasjonalt organ med færre, men mer sentrale medlemmer, har et større behov for fleksibilitet når noen blir forhindret.

Adgangen til å avslutte et medlems verv før tiden er formulert på samme måte som for de lokale nemndene: departementet kan gjøre det dersom medlemmet selv ønsker det av personlige grunner, dersom tilliten er brutt gjennom en grov pliktforsømmelse, eller unntaksvis der det rett og slett trengs for at nemnda skal kunne løse oppgavene sine.

Et poeng som er lett å overse ved en rask sammenligning med § 11, er at loven ikke stiller noe tilsvarende krav om kjønnssammensetning for Abortklagenemnda — kravet om at minst to av tre medlemmer skal være kvinner, gjelder uttrykkelig bare for de lokale abortnemndene. Om dette er en bevisst forskjell eller rett og slett noe lovgiver ikke har tatt uttrykkelig stilling til for klageorganet, sier loven selv ingenting om. Den bredere sammensetningen med fem medlemmer, sammenlignet med tre lokalt, gir uansett rom for større faglig bredde i den øverste og endelige instansen, og reflekterer trolig at et nasjonalt organ som skal sikre ensartet praksis på tvers av hele landet, har behov for et bredere sammensatt panel enn en regional førsteinstans.

Denne forskjellen i organiseringsstruktur — regional oppnevning for førsteinstansen, sentral oppnevning for klageorganet — er for øvrig et vanlig mønster i norsk forvaltning der man ønsker lokal forankring i førstelinjen, men enhetlig, nasjonal styring av den øverste instansen. Det bidrar til at Abortklagenemnda kan opptre mer uavhengig av de regionale helseforetakenes egne interesser og prioriteringer enn tilfellet ville vært dersom også klageorganet var oppnevnt regionalt, siden det nettopp er beslutninger fra de regionale nemndene klageorganet skal kunne overprøve uhildet. Uavhengighet i oppnevningen er dermed ikke bare et generelt prinsipp, men en forutsetning for at selve klagefunksjonen skal ha noen reell verdi.

• Abortklagenemnda er et uavhengig, nasjonalt organ; departementet oppnevner medlemmene for en fireårsperiode, med adgang til én fornyelse.
• Nemnda består av fem medlemmer, deriblant minst to leger og ett jurist-medlem, og lederen skal alltid ha legebakgrunn.
• Hvert medlem kan ha inntil to varamedlemmer, og departementet kan avslutte et verv på tilsvarende vilkår som gjelder lokalt.