§ 17 — Åpenhet

Åpenhetsplikten balanserer to hensyn som lett kunne stått i spenning: allmennhetens interesse i å forstå hvordan nemndene faktisk praktiserer loven i det virkelige liv, og den strenge fortrolighetsplikten som skal skjerme den enkelte gravides identitet og sak, jamfør § 25.

Løsningen er at nemnda skal dele kunnskap om egen praksis — mønstre, typiske sakskategorier og generelle utviklingslinjer i hvordan vilkårene i § 3 og § 4 anvendes i praksis — men strengt innenfor det taushetsplikten tillater. I praksis betyr det at all slik informasjon må gjøres anonym og løftes opp på et generelt nivå som umuliggjør identifikasjon av enkeltsaker, samtidig som den skal si noe reelt, ikke bare gjenta tomme formuleringer.

En side ved denne bestemmelsen som ofte overses, er at den også fungerer tillitsbyggende for hele nemndsystemet. Fordi den enkelte saken av naturlige grunner er stengt for innsyn av hensyn til den gravide, blir praksisinformasjon på et overordnet nivå det viktigste verktøyet allmennheten, forskere, journalister og politikere har for å vurdere om nemndene fungerer slik lovgiver forutsatte — for eksempel om ett av de fire alternative grunnlagene i praksis fører til flere tillatelser enn de andre, eller om det er systematiske forskjeller mellom de ulike regionale nemndene.

Sammen med protokollplikten i § 16 skaper denne paragrafen et grunnlag for at slik overordnet praksisinformasjon faktisk kan produseres, selv om loven ikke i seg selv fastsetter en bestemt rapporteringsform eller hyppighet.

Denne typen praksisrapportering har paralleller i andre norske forvaltningsorganer som behandler personlig sensitive saker — blant annet innenfor utlendingsforvaltningen og deler av trygdesystemet, der anonymiserte praksisnotater og statistikk er et etablert verktøy for å gi innsyn i hvordan skjønnsmessige regler faktisk praktiseres, uten å røpe enkeltsaker. Abortnemndenes åpenhetsplikt kan leses som et uttrykk for samme grunntanke tilpasset dette feltet: skjønnsutøvelse som i sin natur må skje bak lukkede dører i den enkelte sak, kompenseres med et krav om at systemet som helhet ikke skal fremstå som en svart boks.

Det er ingen automatikk i at slik praksisinformasjon publiseres løpende — bestemmelsen pålegger en plikt til å informere offentligheten, men overlater både form og hyppighet til nemndene selv, eventuelt presisert nærmere i forskrift etter § 27. For journalister, forskere og andre som ønsker å følge med på hvordan loven praktiseres, kan det derfor være nødvendig å aktivt etterspørre denne typen oversikt, snarere enn å forvente at den publiseres jevnlig av seg selv. Dette er en svakhet ved bestemmelsen slik den er utformet: en åpenhetsplikt uten noen tydelig håndhevingsmekanisme eller fastsatt rapporteringsrytme risikerer i praksis å bli mindre forpliktende enn ordlyden isolert sett skulle tilsi. Skal bestemmelsen få sin fulle tiltenkte virkning, er nemndene trolig avhengige av selv å ta initiativ til jevnlig og systematisk rapportering, fremfor bare å vente på konkrete forespørsler utenfra. Hvor godt dette faktisk fungerer i praksis, vil variere med hvor mye ressurser og oppmerksomhet det enkelte nemndsekretariat setter av til nettopp denne oppgaven.

• Nemnda skal dele kunnskap om egen praksis med allmennheten, men strengt innenfor taushetspliktens rammer.
• Informasjonen må være anonymisert og generalisert, ikke knyttet til enkeltsaker.
• Bestemmelsen bidrar til at nemndsystemets praksis kan etterprøves selv om enkeltsaker forblir fortrolige.