Etnisk profilering: når politiet stopper deg på grunn av utseende
Etnisk profilering fra politiet er forbudt forskjellsbehandling. Politiet kan ikke velge ut hvem som skal stoppes eller kontrolleres bare ut fra hudfarge, språk eller annen etnisitet. For at en kontroll skal være lovlig, må den bygge på et konkret grunnlag, som et signalement, en observasjon eller opplysninger om et lovbrudd. Mener du at du er stoppet på grunn av utseendet, kan du klage til politiet, til Spesialenheten hvis det er mistanke om straffbare forhold, til Diskrimineringsnemnda eller gå til domstolene.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva etnisk profilering fra politiet er
Med etnisk profilering mener man at politiet bruker etnisitet, hudfarge, språk eller lignende trekk som grunn til å stoppe, avhøre, visitere eller kontrollere en person. Typiske eksempler er en mørkhudet mann som blir stoppet gjentatte ganger på vei til jobb, eller en gruppe unge med innvandrerbakgrunn som blir bedt om legitimasjon mens andre på samme sted får passere.
Det som skiller profilering fra vanlig politiarbeid, er grunnlaget. Politiet kan ha mange gode grunner til å stoppe noen. Utseende alene er ikke en av dem.
Begrepet er ikke et eget lovbegrep. Rettslig sett vurderes det som diskriminering på grunn av etnisitet, og da er det diskrimineringsreglene som gjelder.
Hva loven sier om diskriminering fra det offentlige
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneLikestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, også når det er politiet som handler (§ 2). I § 6 er diskriminering på grunn av etnisitet forbudt. Loven forklarer at etnisitet blant annet omfatter nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Forbudet gjelder også når politiet tror at du tilhører en gruppe, eller når det er tilknytningen til en annen person som utløser behandlingen.
Etter § 7 er det direkte forskjellsbehandling når en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av for eksempel etnisitet. Indirekte forskjellsbehandling etter § 8 er en tilsynelatende nøytral praksis som likevel stiller personer dårligere på grunn av etnisitet.
Forskjellsbehandling er likevel lov hvis den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende (§ 9). Det er den vurderingen som avgjør om en kontroll går for langt.
Som offentlig myndighet har politiet dessuten en egen plikt etter § 24 til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering, og til å redegjøre for hva de gjør. Diskrimineringsnemnda håndhever ikke akkurat denne paragrafen, men Likestillings- og diskrimineringsombudet følger den opp.
Reglene støttes av flere kilder. Grunnloven § 98 sier at ingen skal utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. FNs rasediskrimineringskonvensjon gjelder som norsk lov (§ 5), og Den europeiske menneskerettskonvensjonen er norsk lov og går foran annen lovgivning ved motstrid, etter menneskerettsloven §§ 2 og 3.
Når en politikontroll er lovlig
Politiet har vide fullmakter. Etter politiloven § 7 kan de gripe inn for å stanse forstyrrelser av ro og orden, for å ivareta sikkerheten til enkeltpersoner eller allmennheten og for å avverge eller stanse lovbrudd. De kan blant annet avvise, bortvise, visitere og anholde personer.
Inngrepene må ha et saklig grunnlag knyttet til situasjonen. Eksempler som normalt holder, er at du passer til signalementet etter et ran, at du oppfører deg på en måte som gir politiet grunn til bekymring, eller at politiet har konkret informasjon om et bestemt sted og en bestemt tid. Visitasjon for å finne våpen på offentlig sted krever etter § 7 a en beslutning fra politimesteren eller noen han har gitt fullmakt, som skal nedtegnes og begrunnes skriftlig, og som gjelder for et angitt tidsrom.
Hudfarge kan være en del av et signalement. Hvis vitnene beskriver en mørkhudet gjerningsperson i en bestemt alder og med bestemte klær, er det saklig å se etter den beskrivelsen. Det er noe helt annet å stoppe alle mørkhudede menn på stasjonen.
Hva du bør gjøre når du blir stoppet
Plikten til å følge politiets pålegg er lovfestet. Etter politiloven § 5 skal enhver straks rette seg etter pålegg og signaler fra politiet. Politiet kan dessuten innbringe den som ikke oppgir navn, fødselsdato, stilling og bopel når politiet forlanger det (§ 8), og ingen skal holdes tilbake lenger enn nødvendig eller ut over fire timer.
Det betyr at stedet for å bestride kontrollen er etterpå, ikke midt i den. Du kan spørre rolig hvorfor du blir stoppet, og notere svaret. Du kan be om navn eller tjenestenummer til dem som stopper deg. Skriv så snart som mulig ned det som skjedde, med tid, sted og hvem som var til stede.
Hvor du kan klage og kreve oppreisning
Det er flere veier, og de utelukker ikke hverandre helt.
Klage til politiet: Du kan sende en skriftlig klage på opptreden til politidistriktet der kontrollen skjedde. Politidistriktet behandler klagen og skal ta stilling til den.
Anmeldelse til Spesialenheten: Mistenker du straffbare forhold fra politiets side, for eksempel unødvendig maktbruk eller ulovlig tvang, sendes anmeldelsen til Spesialenheten for politisaker. Du kan lese mer i klage på politiet: Spesialenheten eller politimesteren.
Diskrimineringsnemnda: Nemnda behandler klager om brudd på diskrimineringsloven og kan uttale seg om det har skjedd brudd. Klagen er gratis. Nemnda skal avvise en sak som er under etterforskning av påtalemyndigheten, og kan avvise saker som ligger mer enn tre år tilbake i tid. Nemnda kan ikke gi oppreisning utenfor arbeidsforhold. Mens nemnda har saken, kan du ikke bringe den inn for tingretten (diskrimineringsombudsloven § 17).
Domstolene: Oppreisning og erstatning for brudd på diskrimineringsforbudet kan kreves etter likestillings- og diskrimineringsloven § 38. Kravet rettes mot staten og avgjøres av domstolene. Rettspraksis for etnisk profilering er ennå lite utviklet, så utfallet er mer usikkert enn i arbeidslivssaker.
Likestillings- og diskrimineringsombudet gir i tillegg veiledning til alle som henvender seg, også i enkeltsaker.
Bevis og bevisbyrde
Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 37 er det nok at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd. Da må den ansvarlige, her politiet, sannsynliggjøre at diskriminering likevel ikke har skjedd. Du må altså ikke bevise motivet, men legge frem noe som gjør det rimelig å tro at etnisitet spilte inn.
Gjentatte stopp teller også. Ett enkelt stopp kan ha en uskyldig forklaring. Når samme person stoppes mange ganger uten at noe blir funnet eller sagt om hvorfor, blir mønsteret en omstendighet i seg selv.
Slike omstendigheter kan være at du ble stoppet flere ganger uten annen grunn, at andre rundt deg ikke ble stoppet, at du ikke fikk noen forklaring, eller at du passet dårlig til et signalement. Notater, vitner, kameraopptak og kvitteringer fra stedet hjelper.
Kwame på vei hjem
Kwame Boateng er 34, jobber som sykepleier og går hjem fra nattevakt over et torg i Oslo klokken seks om morgenen. En patrulje stopper ham og ber om legitimasjon. De spør hva han gjør der. Kwame viser kortet, politiet ser det over, og han får gå. Det er tredje gang på to måneder.
Kwame skriver ned alt samme dag: dato, sted, tidspunkt, at de to politifolkene ikke ga noen grunn, at en eldre dame ved busstoppet så det hele, og at ingen andre ble stoppet. Han sender en skriftlig klage til politidistriktet og ber om en forklaring på hva stoppene bygget på.
Hvis svaret ikke er tilfredsstillende, kan han klage til Diskrimineringsnemnda. Hans notater og vitnet er omstendigheter som kan flytte bevisbyrden over på politiet.
Kort oppsummert
- Etnisk profilering fra politiet er forbudt forskjellsbehandling etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6, og loven gjelder også politiet.
- Politiet må ha et konkret og saklig grunnlag for en kontroll. Hudfarge kan være en del av et signalement, men ikke grunnlaget alene.
- Følg pålegg under kontrollen, og skriv ned hva som skjedde så snart du kan.
- Du kan klage til politidistriktet, anmelde straffbare forhold til Spesialenheten, klage til Diskrimineringsnemnda eller kreve oppreisning i retten.
- Bevisbyrden er delt: det holder at du viser omstendigheter som gir grunn til å tro at diskriminering har skjedd.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.