Diskrimineringsnemnda eller domstol: hvor bør jeg klage?
Diskrimineringsnemnda og domstolen konkurrerer ikke om det samme, de svarer på litt ulike spørsmål. Skal du velge mellom diskrimineringsnemnda eller retten, avgjøres det først og fremst av hva du faktisk ønsker å oppnå, ikke av hvor sterk saken din er. Vibeke, 34, fikk beskjed om at vikariatet hennes ikke ble forlenget, og mistenkte at bakgrunnen hennes spilte inn, men hun ville helst både få fastslått at hun ble diskriminert og fortsette i jobben. Da må hun i realiteten bruke begge sporene, ikke bare velge det ene.
Vibeke ville både ha en avgjørelse og jobben tilbake
Vibeke har jobbet tre år som ingeniør på rullerende vikariater i samme firma, alltid med en ny kontrakt like før den forrige gikk ut. I mai fikk hun beskjed om at det ikke ble noen fornyelse denne gangen, og at stillingen i stedet gikk til en nyansatt med kortere erfaring enn henne selv.
En kollega fortalte henne senere, utenfor referat, at en av lederne skulle ha sagt at det var «enklere for kundene med noen uten aksent». Vibeke satt igjen med to ønsker på samme tid: å få fastslått at dette var diskriminering, og helst å fortsette i jobben hun allerede kunne godt.
Hun ringte fagforeningen sin først, og fikk der høre at «det finnes to steder å klage», uten at noen forklarte forskjellen videre. Det var da hun skjønte at valget ikke handlet om hvilket sted som var strengest eller best, men om hvilket spørsmål hun egentlig ville ha svar på.
Diskrimineringsnemnda eller retten: forskjellen ligger i hva du vil oppnå
Nemnda kan konstatere at forskjellsbehandlingen var ulovlig, og den kan tilkjenne både oppreisning for belastningen og erstatning for økonomisk tap som følger direkte av den diskriminerende handlingen. Det nemnda derimot ikke kan gjøre, er å avgjøre spørsmål om selve arbeidsforholdets videre skjebne, altså om Vibeke skal få fortsette i stillingen.
Domstolen kan ta stilling til alt i én sak: om avgjørelsen var diskriminerende, om den samtidig var ugyldig etter reglene om opphør av arbeidsforhold, og om Vibeke skal ha rett til å fortsette. Prisen for den bredden er en tyngre og dyrere prosess.
Mange antar at nemnda er «den lille» og domstolen er «den store» versjonen av samme sak, men det er en misforståelse. De to er bygget for å svare på ulike spørsmål, og en fullstendig seier i nemnda løser ikke automatisk spørsmålet om Vibeke fortsatt har krav på stillingen sin.
Nemnda koster ingenting, retten kan koste dyrt hvis du taper
En klage til Diskrimineringsnemnda er gratis å sende inn, og Vibeke løper aldri risiko for å måtte dekke motpartens saksomkostninger uansett utfall. Går hun i stedet til domstolen, må hun regne med et rettsgebyr, se rettsgebyr-kalkulatoren, i tillegg til egen advokat.
Taper hun søksmålet helt, er hovedregelen i norsk sivilprosess at den tapende parten også dekker motpartens sakskostnader, noe sakskostnadsrisiko-kalkulatoren kan gi et konkret bilde av før hun bestemmer seg. Har Vibeke lav inntekt, bør hun sjekke om hun kvalifiserer til fri rettshjelp før hun legger planen.
Skulle hun likevel trenge en advokat utover det fri rettshjelp dekker, ringte Vibeke to kontorer for å høre hva timen faktisk kostet. Det ene kontoret svarte 1 900 kroner, det andre 3 200, og begge forklarte at erfaring og geografisk beliggenhet er det som først og fremst driver prisen opp eller ned mellom advokater som jobber med arbeidsrett.
Nemnda kan ikke gi deg jobben tilbake
Vil Vibeke i tillegg kreve at hun skal fortsette i stillingen, eller at avslutningen av arbeidsforholdet var ugyldig, hører det spørsmålet hjemme i domstolene, ikke hos nemnda. Slike krav følger et eget spor med korte frister, blant annet fristen for å kreve forhandlingsmøte og fristen for selve søksmålet.
Går tiden fra disse fristene ut mens Vibeke venter på svar fra nemnda om selve diskrimineringsspørsmålet, kan hun miste muligheten til å kreve jobben tilbake, selv om nemnda senere gir henne fullt medhold i at forskjellsbehandlingen fant sted.
Søksmål om selve gyldigheten må som hovedregel reises innen åtte uker, mens et søksmål som bare gjelder erstatning har en lengre frist på seks måneder. Disse fristene løper uavhengig av hvor lang tid nemnda bruker på sin egen sak.
Tidsbruk, og hvorfor mange velger begge sporene samtidig
Nemndsbehandlingen er som regel raskere enn en rettssak, siden den stort sett foregår skriftlig uten en full hovedforhandling med vitner i retten. En avgjørelse fra nemnda blir dessuten rettskraftig og kan tvangsfullbyrdes hvis den ikke bringes inn for domstolene innen tre måneder.
Vibeke endte med å sende klagen til nemnda for selve diskrimineringsspørsmålet, samtidig som hun innen fristen krevde forhandlingsmøte om det formelle rundt avslutningen av arbeidsforholdet. Slik fikk hun startet begge prosessene uten å miste noen rettigheter underveis, se hvor mye oppreisning nemnda faktisk gir for hva hun kan forvente på den økonomiske siden.
Løsningen kostet henne ingenting ekstra i seg selv, bare litt mer administrasjon enn å sende ett brev. Det eneste hun måtte passe på, var å ikke la forhandlingsmøtet med arbeidsgiveren stoppe opp mens hun ventet på nemnda, siden fristene for søksmål løper uavhengig av hvor langt nemndsbehandlingen har kommet.
Kort oppsummert
- Velger du mellom diskrimineringsnemnda eller retten, avhenger svaret av om du bare vil ha en avgjørelse, eller også vil fortsette i jobben.
- Diskrimineringsnemnda er gratis og uten risiko for motpartens saksomkostninger, mens et søksmål koster rettsgebyr og normalt egen advokat.
- Nemnda kan ikke beslutte at et arbeidsforhold skal fortsette, det avgjøres i domstolene.
- En nemndsavgjørelse blir rettskraftig og tvangskraftig om den ikke bringes inn for domstolene innen tre måneder.