§ 35. Ugyldighet av en varemerkeregistrering

§ 35 er hovedregelen om at en varemerkeregistrering kan settes til side som ugyldig - enten ved dom eller gjennom Patentstyrets egen behandling, kalt administrativ overprøving. Grunnlaget er at registreringen fra starten var i strid med et av registreringsvilkårene, og at feilen ikke kan repareres av de unntakene loven selv gir, som passivitet fra en tidligere rettighetshaver eller mellomliggende rettigheter. For fellesmerker og garanti- eller kontrollmerker gjelder et tillegg: mangler søknaden bestemmelser om hvordan merket skal brukes, eller bryter disse bestemmelsene med egne krav for slike merker, skal registreringen kjennes ugyldig hvis feilen ikke er rettet under behandlingen. To unntak beskytter likevel registreringen: har merket i mellomtiden fått det særpreget som kreves, og innarbeidelse bare gjelder en liten del av landet, faller ikke ugyldighetskravet igjennom av den grunn.

I praksis kan ugyldighet reises både som søksmål for domstolene og som et administrativt krav til Patentstyret, og valget mellom disse to sporene styres av egne regler om hvem som kan reise saken og hvordan de forholder seg til hverandre. Ugyldighet skiller seg fra en innsigelse ved at det ikke er tidsbegrenset til en kort frist etter registreringen, men kan reises så lenge registreringen består.

De materielle vilkårene § 35 viser til, er de samme som gjelder ved søknadsbehandlingen: § 14 om alminnelige registreringsvilkår, § 15 om absolutte hindre og § 16 om relative hindre knyttet til andres rettigheter, samt § 12 a om bruksbestemmelser for fellesmerker. § 20 beskriver hvordan Patentstyret opprinnelig skulle prøve disse vilkårene. Har en eldre rettighetshaver forholdt seg passiv i fem år som beskrevet i § 8, kan det hindre at et krav om ugyldighet vinner frem. § 35 a og § 35 b er egne forsvar registreringshaveren kan bruke: det første krever at innsigeren av kravet beviser bruk av et eldre merke, det andre verner mot krav som ikke ville vunnet frem på søknadsdagen. Gjelder problemet bare deler av varene eller tjenestene, følger den delvise løsningen av § 38, mens §§ 39 til 41 regulerer hvem som kan reise sak og forholdet mellom domstol og Patentstyret.