§ 35 b. Mellomliggende rettigheter ved ugyldighetskrav

§ 35 b verner en registrering mot ugyldighetskrav som bygger på et eldre varemerke, men som ikke ville ha ført frem hvis de var vurdert på søknads- eller prioritetsdagen for det yngre merket. Det gjelder i tre situasjoner: når det eldre merket den gang ikke hadde det særpreget loven krever for beskyttelse av rene beskrivende eller innarbeidede tegn, når kravet bygger på risiko for forveksling og det eldre merket ennå ikke hadde fått det særpreget som skulle til for at forveksling var en realistisk fare, eller når kravet bygger på at merket er velkjent, men det eldre merket ennå ikke hadde blitt velkjent på det tidspunktet. I alle tre tilfellene er tanken at det yngre merket ikke skal kunne angripes med en rettighet som var svakere da konflikten egentlig oppstod.

Bestemmelsen fungerer som et tidsstempel: styrken i det eldre merket måles ikke ved dagens situasjon, men ved hvordan forholdene var da det yngre merket ble søkt. Har det eldre merket blitt sterkere i mellomtiden, kan det ikke brukes til å slå ned en registrering som var uproblematisk da den ble søkt.

De begrepene § 35 b bruker - særpreg, risiko for forveksling og velkjent merke - hentes fra § 4 om hva varemerkeretten faktisk gir enerett til, og fra § 14 om vilkårene for å bli registrert. § 35 b er ett av unntakene § 35 selv viser til når hovedregelen om ugyldighet skal anvendes, og samme mellomliggende rettighet er også et grunnlag Patentstyret kan legge til grunn i innsigelsessaker.