§ 10. Forbud mot villedende varemerker
§ 10. Villedende varemerker mv
§ 10 gir domstolene et eget verktøy mot varemerker som lurer forbrukerne. Bestemmelsen retter seg mot to situasjoner: enten er selve merket egnet til å skape et feil bilde av varen eller tjenesten, eller merkehaveren - eventuelt noen andre med dennes tillatelse - bruker et i utgangspunktet uskyldig merke på en måte som blir misvisende. I begge tilfeller kan retten gå til doms og legge ned forbud mot den villedende bruken. Retten står også fritt til å ilegge andre pålegg den mener er nødvendige for å rydde opp, ikke bare et rent forbud.
Det avgjørende er ikke om merkehaveren har gode intensjoner, men om bruken samlet sett er egnet til å lure kjøperne. Fordi vurderingen er knyttet til den faktiske bruken og ikke bare til merket som sådan, kan et merke som var uproblematisk ved registreringen, senere bli rammet av § 10 hvis måten det brukes på endrer seg. Regelen fungerer derfor som en løpende kontroll, ikke bare en engangssjekk ved registreringstidspunktet. Både Patentstyret og andre med rettslig interesse - typisk konkurrenter eller forbrukerorganisasjoner - kan reise søksmål for å få stanset bruken.
§ 10 må leses i sammenheng med reglene om hva eneretten til et varemerke faktisk gir. § 4 beskriver enerettens kjerne: retten til å hindre andre i å bruke identiske eller forvekslbare tegn. § 4 a utvider dette til varer som bare føres gjennom Norge uten å slippes fri her. § 5 begrenser til gjengjeld vernet, slik at deler av et merke som ikke kunne vært registrert alene, heller ikke er beskyttet som del av helheten. § 6 setter en annen grense: eneretten stopper når varen først er lovlig satt i omsetning innenfor EØS. § 7 og § 8 løser situasjoner der flere har rettigheter til like merker, ved at eldst rettsgrunnlag normalt vinner, men slik at lang tids passivitet kan gi det yngre merket rett til å bestå. § 9 bygger videre på dette ved å slå fast at en slik sameksistens ikke kan brytes ned igjen. § 11 gir en beslektet regel om at oppslagsverk må rette opp inntrykket av at et registrert merke er blitt en alminnelig betegnelse.