§ 10. Forbud mot villedende varemerker

Varemerkeloven·LOV-2010-03-26-8
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 10. Villedende varemerker mv

Hvis et varemerke er villedende, eller av merkehaveren eller noen annen med merkehaverens samtykke blir brukt på en måte som er egnet til å villede, kan retten ved dom forby bruk av varemerket eller slike former for bruk som anses villedende, samt gi andre påbud som anses nødvendig.
Søksmål etter første ledd kan reises av Patentstyret og enhver som har rettslig interesse i det.
Kilde: Lovdata — Varemerkeloven § 10
Hva betyr dette?

§ 10 gir domstolene et eget verktøy mot varemerker som lurer forbrukerne. Bestemmelsen retter seg mot to situasjoner: enten er selve merket egnet til å skape et feil bilde av varen eller tjenesten, eller merkehaveren - eventuelt noen andre med dennes tillatelse - bruker et i utgangspunktet uskyldig merke på en måte som blir misvisende. I begge tilfeller kan retten gå til doms og legge ned forbud mot den villedende bruken. Retten står også fritt til å ilegge andre pålegg den mener er nødvendige for å rydde opp, ikke bare et rent forbud.

Det avgjørende er ikke om merkehaveren har gode intensjoner, men om bruken samlet sett er egnet til å lure kjøperne. Fordi vurderingen er knyttet til den faktiske bruken og ikke bare til merket som sådan, kan et merke som var uproblematisk ved registreringen, senere bli rammet av § 10 hvis måten det brukes på endrer seg. Regelen fungerer derfor som en løpende kontroll, ikke bare en engangssjekk ved registreringstidspunktet. Både Patentstyret og andre med rettslig interesse - typisk konkurrenter eller forbrukerorganisasjoner - kan reise søksmål for å få stanset bruken.

§ 10 må leses i sammenheng med reglene om hva eneretten til et varemerke faktisk gir. § 4 beskriver enerettens kjerne: retten til å hindre andre i å bruke identiske eller forvekslbare tegn. § 4 a utvider dette til varer som bare føres gjennom Norge uten å slippes fri her. § 5 begrenser til gjengjeld vernet, slik at deler av et merke som ikke kunne vært registrert alene, heller ikke er beskyttet som del av helheten. § 6 setter en annen grense: eneretten stopper når varen først er lovlig satt i omsetning innenfor EØS. § 7 og § 8 løser situasjoner der flere har rettigheter til like merker, ved at eldst rettsgrunnlag normalt vinner, men slik at lang tids passivitet kan gi det yngre merket rett til å bestå. § 9 bygger videre på dette ved å slå fast at en slik sameksistens ikke kan brytes ned igjen. § 11 gir en beslektet regel om at oppslagsverk må rette opp inntrykket av at et registrert merke er blitt en alminnelig betegnelse.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i varemerkeloven →
Gratis vurdering av din sak