§ 6. Konsumpsjon av varemerkeretten

§ 6 fastsetter det som kalles konsumpsjon av varemerkeretten - at eneretten til et merke ikke gir kontroll over videre omsetning av varer som allerede er lovlig satt på markedet. Har merkehaveren selv, eller noen med hans samtykke, solgt varer under et varemerke innenfor EØS-området, kan andre selge disse varene videre uten at merkehaveren kan stanse dette med henvisning til varemerkeretten. Regelen begrenser dermed hvor langt eneretten strekker seg etter at varen er omsatt en første gang. Unntaket i annet ledd gir merkehaveren en sikkerhetsventil: har innehaveren en rimelig grunn til å hindre videre salg, for eksempel fordi varens tilstand er blitt endret eller forringet etter at den kom på markedet, gjelder ikke konsumpsjonen. Det betyr at merkehaveren fortsatt kan gripe inn mot videreselgere som ompakker, skader eller på annen måte reduserer kvaliteten på varen før den selges videre under merket.

I praksis er § 6 sentral for parallellimport innenfor EØS: varer som er lovlig satt i omsetning i et EØS-land, kan fritt videreselges i et annet EØS-land uten at merkehaveren kan bruke varemerkeretten til å stanse handelen, selv om varene opprinnelig var ment for et annet marked. Grensen mot land utenfor EØS er en annen sak - konsumpsjonen gjelder bare varer brakt i omsetning innenfor EØS, ikke varer som først er solgt utenfor området og deretter importert inn.

§ 6 må leses sammen med de øvrige reglene om varemerkerettens innhold i kapittel 1. § 4 beskriver hva selve eneretten omfatter, mens § 6 er en begrensning i denne eneretten etter at varen er satt i omsetning. § 5 begrenser varemerkeretten på en annen måte, ved at deler av et merke som ikke kunne registreres separat, ikke er omfattet av eneretten. § 10 gir grunnlag for å gripe inn mot villedende bruk av et merke, noe som kan være relevant hvis en videreselger bruker merket på en måte som gir et misvisende inntrykk av varens opprinnelse eller kvalitet, selv om selve videresalget i utgangspunktet er lovlig etter § 6.