§ 4-7. Feil domstol: henvisning og overføring av saken

Paragrafen sier hva retten gjør når saken er brakt inn for en domstol uten stedlig domsmyndighet (rett til å behandle saker fra akkurat dette geografiske området). Retten skal da ikke avgjøre saken selv, men sende den videre til en domstol som har slik myndighet. Finnes det flere egnede domstoler, er det saksøkeren som velger hvilken saken sendes til.

Regelen om henvisning forutsetter at det finnes en riktig norsk domstol. Hvis ingen norsk domstol har stedlig myndighet i saken, avvises den i stedet (retten nekter å behandle den). Avvisning er dermed siste utvei, og kommer bare når det ikke er noen domstol å sende saken til.

Selve overføringen mellom domstoler følger reglene i domstolloven § 38. Den lar en domstol flytte en sak til en annen domstol på samme nivå, enten etter søknad fra en part eller på eget initiativ, hvis særlige forhold tilsier det. Før avgjørelsen skal partene og den domstolen som eventuelt overtar saken få uttale seg. En søknad om overføring setter ikke saken på vent uten at retten bestemmer det, og selve beslutningen kan ikke påklages.

Paragrafen er den praktiske sluttsteinen i vernetingsreglene. Hva som er rett sted, følger av § 4-3 om internasjonale saker, § 4-4 om saksøktes alminnelige verneting og § 4-5 om valgene til saksøkeren. Avtalt verneting etter § 4-6 kan også påvirke hvilken domstol som er riktig. Tilsvarende gjelder for saklig kompetanse i § 4-2, der en tingrett uten saklig domsmyndighet må henvise saken til en kompetent domstol. Flere andre paragrafer viser hit, blant annet § 6-3 om forliksklage og § 15-1 om flere krav.

Eksempel: saksøkeren bringer saken inn for en domstol på feil sted. Retten sender den videre til en domstol med stedlig myndighet. Finnes to slike domstoler, velger saksøkeren.