§ 4-3. Internasjonalt verneting: når kan norske domstoler behandle saken
§ 4-3. Internasjonalt verneting
Paragrafen gjelder tvister med forbindelse til utlandet. Første spørsmål er om norske domstoler i det hele tatt kan ta saken. Vilkåret er at saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Har det ikke det, kan ikke saken anlegges her.
Andre ledd er en sikkerhetsventil. Den gjelder når saken er undergitt norsk domsmyndighet, men det ikke finnes noe verneting (hvilket sted som er riktig) etter de vanlige reglene. Da kan saken anlegges ved Oslo tingrett. Har saksøkte en formuesgjenstand i Norge som kan gå til å dekke kravet, kan saken i stedet reises der gjenstanden befinner seg.
De vanlige reglene det siktes til, står i § 4-4 om alminnelig verneting og § 4-5 om verneting som saksøkeren kan velge. Alminnelig verneting følger av bosted for privatpersoner, forretningskontor for registrerte virksomheter, og Oslo for staten. Saksøkeren kan for eksempel velge stedet der en fast eiendom ligger, eller stedet der en forpliktelse etter en kontrakt skal oppfylles. Bare hvis ingen av disse gir noe verneting i Norge, brukes Oslo tingrett eller stedet der formuesgjenstanden ligger.
Paragrafen må også ses i sammenheng med reglene om avtalt verneting i § 4-6. Partene kan avtale hvilken domstol som skal behandle saken. Et slikt avtalt verneting kan enten utelukke eller komme i tillegg til vernetingene i §§ 4-3 til 4-5. Hvis saken reises ved feil domstol, er reglene om henvisning i § 4-7 relevante.
Eksempel: En saksøkt har ingen bopel eller forretningskontor i Norge, men eier en formuesgjenstand her. Saksøkeren kan da reise saken der gjenstanden befinner seg.