§ 38. Overføring av sak til en annen domstol

Paragrafen lar en domstol flytte en sak til en annen domstol på samme nivå, for eksempel fra én tingrett til en annen. Vilkåret er at særlige grunner gjør flyttingen «påkrevd eller hensiktsmessig». Retten kan gjøre det når en av partene ber om det, men også på eget initiativ, uten at noen har bedt om det. Beslutningen kan ikke angripes. Det betyr at ingen kan få den prøvd på nytt av en høyere domstol.

Før retten bestemmer seg, må den gi motparten eller partene mulighet til å si sin mening. Det samme gjelder domstolen som eventuelt skal overta saken. Er den domstolen imot flyttingen, er det ikke den første retten som avgjør striden. Da avgjør domstolen som står nærmest over den første. Står saken i lagmannsretten, avgjør Høyesteretts ankeutvalg spørsmålet. En søknad om overføring stopper ikke saksbehandlingen av seg selv. Den får slik virkning (kalles oppsettende virkning) bare når retten bestemmer det.

Eksempel: En saksøker har reist sak ved en domstol, og saksøkte mener at en annen domstol på samme nivå passer bedre. Saksøkte kan søke om overføring. Retten hører saksøker og den andre domstolen før den avgjør. Sier den andre domstolen nei, går spørsmålet til den overordnede retten.

Paragrafen må sees sammen med naboparagrafene. Etter § 34 beholder en domstol som lovlig har fått en sak, domsmyndigheten (retten til å avgjøre saken), selv om forholdene senere endrer seg. Overføring etter § 38 er en egen måte å få saken flyttet på, og den forutsetter at begge domstolene står på samme nivå. Paragraf 35 og § 36 handler om noe annet: hva som gjelder når en domstol erklærer at saken ikke hører under den, og at domstolene selv prøver dette. Paragraf 42 sier at handlinger som en domstol har gjort for å opplyse saken eller sikre partenes interesser, ikke blir ugyldige fordi saken hører under en annen domstol.