§ 34-3. Rettens avgjørelse om midlertidig forføyning

Første ledd sier hva en midlertidig forføyning kan gå ut på. Retten kan pålegge saksøkte å la være å gjøre noe, å gjøre noe, eller å finne seg i noe. Den kan også bestemme at et formuesgode tas fra saksøkte og settes i forvaring eller under bestyrelse (forvaltning). Det er en grense: Fengsling og andre inngrep i den personlige friheten kan aldri være en forføyning.

Andre ledd handler om innholdet i selve avgjørelsen. Den skal vise hvem partene er, hva saksøkeren krever og hvorfor det er behov for sikring. Retten fastsetter de tiltakene den mener er nødvendige, og kan si noe om hvordan forføyningen skal gjennomføres, når den trer i kraft og hvor lenge den varer. Hvis saksøkeren må stille sikkerhet, setter retten en frist for det. Retten kan også åpne for at saksøkte unngår forføyningen ved å gi sikkerhet for et mulig erstatningskrav fra saksøkeren.

Tredje ledd handler om søksmålsfrist. Retten kan gi saksøkeren en frist for å reise søksmål om kravet, enten i selve avgjørelsen eller senere når saksøkte ber om det. Forføyningen er midlertidig, og fristen presser saksøkeren til å få kravet prøvet i en vanlig sak. Søksmål i utlandet teller likt med søksmål i Norge, hvis den utenlandske dommen blir bindende her.

Fjerde ledd verner saksøkte og saksøkeren: Er forføyningen besluttet uten muntlig forhandling, skal partene få vite at de kan kreve en etterfølgende muntlig forhandling.

Paragrafen bygger på § 34-1 (sikringsgrunn) og § 34-2 (sannsynliggjøring og sikkerhet). Gjennomføringen skjer etter § 34-4, og saksøkte kan be om at forføyningen endres eller oppheves etter § 34-5. Bortfall reguleres i § 34-6. For tollmyndighetenes tilbakehold av varer gjelder særreglene i § 34-7: Der besluttes forføyningen uten innkalling til muntlig forhandling, og det settes ingen søksmålsfrist.