§ 34-6. Når en midlertidig forføyning faller bort
- Forføyningen faller bort av seg selv i fem tilfeller, blant annet når en frist oversittes eller kravet er avgjort ved rettskraftig dom.
- Fristene for tid, sikkerhet og søksmål kan forlenges hvis begjæringen kommer før fristen er ute.
- Saksøkeren må skriftlig gi avkall på retten sin, og saksøkte kan kreve at retten avgjør at forføyningen er falt bort.
§ 34-6. Bortfall av midlertidig forføyning og forlengelse av frister
- når en fastsatt tid for forføyningen er løpt ut,
- når saksøkeren er gitt en frist for å stille sikkerhet eller for å reise søksmål om kravet, og fristen oversittes,
- når kravet er avgjort ved rettskraftig dom,
- når saksøkte oppfyller kravet, eller det faller bort på annen måte, eller
- når saksøkeren gir avkall på sin rett etter forføyningen.
Denne paragrafen sier når en midlertidig forføyning (en foreløpig avgjørelse) opphører uten at noen trenger å be retten oppheve den. Det skjer i fem tilfeller. Den fastsatte tiden er ute. En frist saksøkeren har fått til å stille sikkerhet eller reise søksmål, oversittes. Kravet er avgjort ved dom som ikke lenger kan ankes. Saksøkte betaler eller på annen måte oppfyller kravet, eller kravet bortfaller av andre grunner. Eller saksøkeren gir avkall på retten sin etter forføyningen.
Fristene for tid og for sikkerhet eller søksmål (første ledd bokstav a og b) kan forlenges, men bare hvis begjæringen kommer inn før fristen er ute. Forlengelsen kan gis på nytt på samme vilkår. Begjæringen behandles etter reglene i § 34-5 tredje ledd: Den går til retten som besluttet forføyningen, eller til retten som behandler søksmålet, og avgjøres ved kjennelse.
Er forføyningen falt bort, har saksøkeren plikt til skriftlig å gi avkall på retten sin etter forføyningen. Saksøkte kan i stedet kreve at retten avgjør at forføyningen er falt bort. Også her gjelder § 34-5 tredje ledd om hvilken rett som behandler saken, og om at avgjørelsen er en kjennelse.
Bortfall er en annen vei enn opphevelse etter § 34-5. Der må saksøkte ta initiativ og få en kjennelse. Her følger virkningen direkte av loven. For forretningshemmeligheter viser § 34-8 til søksmålsfristen i § 34-3 tredje ledd og setter en øvre grense: det lengste av 20 virkedager og 31 kalenderdager. Til sammenligning har utreiseforbud og andre frihetsinnskrenkninger en egen bortfallsregel i § 33-14 med tre måneders grense.
Eksempel: Saksøkeren har fått en forføyning med søksmålsfrist, og lar fristen gå ut uten å reise sak. Forføyningen faller da bort, og saksøkeren må gi skriftlig avkall på retten sin etter den.