§ 34-1. Sikringsgrunn for midlertidig forføyning

Midlertidig forføyning (en rask, foreløpig avgjørelse fra retten mens den egentlige saken ikke er avgjort) kan bare brukes når det finnes en sikringsgrunn. Paragrafen sier hva som teller som slik grunn. Det er to hovedgrunner. Den første gjelder å verne et krav: Saksøkte oppfører seg slik at kravet blir vesentlig vanskeligere å forfølge eller få gjennomført hvis retten ikke griper inn. Den andre gjelder å få orden i et rettsforhold som det er strid om. Da må en midlertidig ordning være nødvendig for å hindre betydelig skade eller ulempe, eller for å hindre vold som saksøktes opptreden gir grunn til å frykte.

Det finnes en sperre. En forføyning kan ikke besluttes hvis skaden eller ulempen for saksøkte står i åpenbart misforhold til det saksøkeren vinner på den. Retten må altså også veie de to sidene mot hverandre. Bare et klart misforhold stopper forføyningen, ikke en vanlig ulempe.

Sikringsgrunnen er bare én del av bildet. Etter § 34-2 må også kravet og sikringsgrunnen være sannsynliggjort, og retten kan kreve at saksøkeren stiller sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte. Hva forføyningen kan gå ut på, står i § 34-3: at saksøkte må la være, gjøre eller finne seg i noe, eller at et formuesgode tas fra saksøkte og settes i forvaring. Fengsling og andre inngrep i den personlige friheten er utelukket. Hvordan forføyningen gjennomføres, er regulert i § 34-4, og saksøkte kan senere be om at den oppheves etter § 34-5.

Sikringsgrunnene her er ikke de samme som for utreiseforbud. Der handler det om at skyldneren står i ferd med å reise ut av landet på en måte som gjør det usikkert om vedkommende vender tilbake (§ 33-11).

Eksempel: Saksøkeren hevder en rett til et formuesgode, og saksøkte har begynt å ødelegge det eller skaffe det unna. Da kan atferden være en grunn til midlertidig sikring, forutsatt at ulempen for saksøkte ikke er åpenbart større enn nytten for saksøkeren.