§ 22-3a. Vergens taushetsplikt som bevisforbud

Paragrafen verner taushetsplikten til oppnevnte verger. En verge handler på vegne av en annen person. Bevis kan ikke føres hvis det ville krenke vergens lovbestemte plikt til å tie etter vergemålsloven. Første ledd er dermed et forbud, ikke en rett til å nekte.

Andre ledd gir en åpning. Kan personen som har verge, ikke forstå hva et samtykke innebærer, kan retten ved kjennelse (en rettsavgjørelse) bestemme om beviset kan føres. Det er da retten som tar stilling, siden personen selv ikke kan samtykke. Det samme gjelder når personen med verge er mindreårig og ikke selv kan samtykke, og vergen treffer de avgjørelsene som ellers ville tilkommet den som har foreldreansvaret.

For mindreårige viser andre ledd til to andre lover. Vergemålsloven § 17 sier at vergen treffer avgjørelsene som ellers ville tilhørt foreldreansvaret, hvis ingen har foreldreansvar eller den som har det, ikke kan ivareta barnets interesser. Samme paragraf sier at vergen skal høre hva barnet mener før avgjørelser tas, når barnet er over 7 år eller alderen og modenheten tilsier det. Om barnets medbestemmelse ved rettens beslutning gjelder barnelova § 31. Der står det at barn som er fylt sju år, og yngre barn som kan danne seg egne synspunkt, skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før avgjørelser om personlige forhold tas. Fra 12 år skal det legges stor vekt på det barnet mener.

Paragrafen står ved siden av § 22-3, som gjelder lovbestemt taushetsplikt for personer i stat og kommune og enkelte andre grupper. Begge er forbud mot bevis som ville krenke en lovbestemt taushetsplikt, men de gjelder ulike grupper. Andre bevisforbud i kapittel 22 er § 22-4 om rettsforhandlinger, § 22-5 om betroelser til yrkesutøvere og § 22-6 om vandel og troverdighet.

Eksempel: Retten skal ta stilling til et bevis som gjelder opplysninger en verge har fått om personen vergen er verge for. Personen forstår ikke hva et samtykke innebærer. Da er det retten som avgjør ved kjennelse om beviset kan føres.