§ 22-6a. Politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse som bevis

Paragrafen forbyr bevis om politiets og påtalemyndighetens interne saksforberedelse i straffesaker. Forbudet rammer altså det politiet og påtalemyndigheten har drøftet og forberedt internt i en straffesak, når det forsøkes brukt som bevis i en sivil sak. Bestemmelsen er utformet som et forbud med to ventiler: samtykke fra riksadvokaten og en mulighet for retten til å overstyre et nei.

Riksadvokaten kan gå med på at beviset føres. Han kan nekte bare i den grad opplysningene også kunne vært holdt tilbake fra innsyn etter straffeprosessens regler. Vernet følger dermed de samme grensene som gjelder for hva utenforstående ellers kan få se i en straffesak. Er opplysningene ikke unntatt fra innsyn, kan riksadvokaten ikke nekte.

Selv om samtykke er nektet, kan retten ved kjennelse (en rettsavgjørelse) bestemme at beviset likevel føres. Terskelen er høy: beviset må være strengt nødvendig for å få saken opplyst, og opplysningsbehovet må klart veie tyngre enn grunnene for hemmelighold. Riksadvokaten skal få forklare sitt syn før retten avgjør, og forklaringen deles med partene.

Bevisforbudet er ett av flere i kapittel 22. Det ligger nær § 22-6, som setter grenser for bevis om vandel og troverdighet, og § 22-7, som lar retten nekte bevis skaffet på utilbørlig måte. Andre nærliggende bestemmelser er § 22-4 om rettsforhandlinger, § 22-5 om betroelser til yrkesutøvere og § 22-3a om vergers taushetsplikt. Mens noen av disse rammer bestemte personer eller relasjoner, rammer § 22-6a én bestemt type materiale, nemlig det interne arbeidet i straffesaker. Samtykket her gis av riksadvokaten.

Eksempel: En part vil bruke politiets interne saksvurdering fra en straffesak som bevis i en sivil sak. Riksadvokaten nekter samtykke fordi opplysningene kan unntas fra innsyn. Retten kan likevel kreve at beviset føres hvis det er strengt nødvendig og opplysningsbehovet klart veier tyngre, men riksadvokaten får først forklare seg.