§ 22-4. Bevisforbud om lukkede rettsforhandlinger, dommere og mekling

Paragrafen har tre forbud. Første ledd stenger for bevis om hva som ble sagt eller forklart under forhandlinger der domstolen etter loven har pålagt de tilstedeværende taushet. Den som har krav på hemmelighold, kan likevel samtykke i at beviset føres. Andre ledd forbyr at dommere og lagrettemedlemmer brukes som bevis om hva som lå bak avgjørelser de har truffet. Tredje ledd gjelder det som kom fram under mekling utenfor domstolen eller rettsmekling.

Andre ledd verner dommernes egne vurderinger. Ingen kan kalle en dommer eller et lagrettemedlem (legfolk som deltar i rettens avgjørelse) som vitne for å få vite hvorfor de kom til et bestemt resultat. Forbudet gjør at grunnlaget for en avgjørelse ikke kan utforskes ved å høre dommerne.

Tredje ledd knytter bevisforbudet til mekling. Det som er kommet fram under utenrettslig mekling eller rettsmekling, kan ikke uten videre føres som bevis, og leddet viser til § 7-3 sjette ledd og § 8-6 for de nærmere reglene. Etter § 7-3 sjette ledd gjelder reglene i § 8-6 tilsvarende for utenrettslig mekling. Etter § 8-6 første ledd kan partene ikke forklare seg, verken i saken selv eller i en annen sak, om det som ble sagt i meklingen. De kan likevel gi opplysninger om konkrete bevis som ble nevnt og ellers ikke er kjent, og om protokollerte forslag om minnelig løsning. Rettsmeklere og andre som var til stede, har taushetsplikt om forløpet, men kan si om en avtale stemmer med det partene ble enige om.

Paragrafen hører til bevisforbudene i kapittel 22. Sammenlign med § 22-3, som stanser bevis som krenker lovbestemt taushetsplikt for personer i visse funksjoner, og § 22-5, som verner betroelser til yrkesutøvere som advokater og leger. § 22-4 er annerledes ved at den verner selve rettsapparatet og meklingen: hva som er sagt i lukkede forhandlinger, hvordan dommerne tenkte, og hva partene sa i mekling. Den eneste åpningen i første ledd er at den som har krav på hemmelighold, kan samtykke.

Eksempel: En part i en ny sak vil la motparten forklare hva som ble sagt under rettsmekling i en tidligere sak. Det er ikke tillatt, ettersom partene ikke kan forklare seg om det som kom fram i meklingen, verken i samme sak eller i en annen. Parten kan derimot opplyse om et konkret bevis som ble nevnt og ellers ikke er kjent.