§ 28A-2. Grenser for informasjonspålegg

Paragrafen setter to grenser for informasjonspålegg (pålegg om å opplyse hvor varer eller tjenester som krenker en immaterialrettighet kommer fra). For det første må opplysningene kunne ha betydning for å håndheve rettigheten. For det andre må rettighetshaverens behov for opplysningene være viktigere enn byrden pålegget legger på mottakeren, og viktigere enn andre hensyn som taler imot. Det er en avveining, ikke en automatikk.

Andre ledd viser til reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22, og sier at de gjelder tilsvarende for plikten til å gi opplysninger. Det gjelder § 22-3, § 22-5 og § 22-7 til § 22-12. Det betyr at de samme hensynene som verner et vitne eller en part i en vanlig sak, også kan brukes mot et informasjonspålegg.

Etter § 22-3 kan bevis ikke føres når det vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene gjennom arbeid for stat eller kommune og enkelte andre tjenester. Departementet kan samtykke i at beviset føres, og retten kan etter en avveining bestemme at det skal føres selv om samtykke er nektet.

Etter § 22-5 kan retten ikke ta imot bevis fra blant andre advokater, leger og prester om noe som er betrodd dem i stillingen. Retten kan også frita en part eller et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd under sjelesorg, medisinsk behandling eller rettslig bistand, selv om personen faller utenfor oppramsingen. Den som har krav på hemmelighold, kan selv samtykke i at beviset føres.

Etter § 22-7 kan retten i særlige tilfeller nekte bevis som er skaffet på utilbørlig måte. § 22-12 gir retten mulighet til å pålegge taushetsplikt og la muntlig forhandling om beviset foregå for lukkede dører når et slikt bevis likevel føres.

Grensene gjelder pålegg etter § 28a-1. Hvordan kravet fremmes, står i § 28a-3, og § 28a-4 sier at tvist om opplysningene avgjøres ved kjennelse. Kostnadsreglene står i § 28a-5. Eksempel: En rettighetshaver krever opplysninger om leverandørkjeden fra en tredjepart. Tredjeparten er advokat og mener opplysningene er betrodd i stillingen. Da kommer bevisforbudet i § 22-5 inn i vurderingen.