Kan legen min bli tvunget til å vitne om meg?
Nei, i en sivil sak kan en lege i utgangspunktet ikke tvinges til å vitne om det pasienten har betrodd ham eller henne. Tvisteloven § 22-5 forbyr retten å ta imot bevis fra leger om det som er betrodd dem i stillingen, og det forbudet kan bare settes til side hvis pasienten selv samtykker. En lege kan altså ikke være vitne om deg mot din vilje, og taushetsplikten er legens plikt overfor deg, ikke et valg legen kan gjøre.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven sier om leger som vitner
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneTvisteloven § 22-5 første ledd sier at retten ikke kan ta imot bevis fra en rekke yrkesgrupper om noe som er betrodd dem i stillingen. På listen står blant annet leger, psykologer, sykepleiere, jordmødre, apotekere, prester, advokater og forsvarere i straffesaker. Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som har fått vite det i jobben, for eksempel en legesekretær.
Dette kalles et bevisforbud. Det er ikke opp til legen å velge om han vil vitne. Retten skal ikke ta imot forklaringen, og legen kan derfor ikke pålegges å forklare seg om slike forhold.
Regelen har et motstykke i helsepersonellets egen taushetsplikt. Etter helsepersonelloven § 21 skal helsepersonell ikke gi andre tilgang til opplysninger om legemsforhold, sykdom og andre personlige forhold. Bevisforbudet i tvisteloven sørger for at taushetsplikten ikke omgås i rettssalen.
Samtykke fra pasienten åpner for at legen kan vitne
Forbudet beskytter den som har krav på hemmelighold, og det er pasienten. Etter tredje ledd i § 22-5 kan pasienten samtykke i at beviset føres. Da er forbudet borte, og legen kan forklare seg. Helsepersonelloven § 22 sier det samme fra legens side: taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.
Det er pasienten som avgjør, ikke motparten og ikke legen. Samtykket kan gjelde hele forklaringen eller bare deler av den. Du kan altså godta at fastlegen forklarer seg om en bestemt skade, men ikke om andre sykdommer.
Det er vanlig at pasienten selv ber legen vitne, for eksempel i en erstatningssak etter en ulykke. Da er samtykket gitt i forbindelse med at pasienten fører legen som sitt vitne.
Hva samtykket betyr for resten av saken
Gir du samtykke, kan også motparten stille spørsmål til legen. Et vitne avhøres først av parten som har innkalt det, deretter av de andre partene og til slutt av retten (§ 24-9 første ledd). Samtykket bør derfor gjelde det du faktisk vil ha belyst, og du bør tenke gjennom hva motparten kan spørre om innenfor dette.
Hva som regnes som «betrodd» i stillingen, vurderer retten ut fra det konkrete tilfellet. Det som en pasient har fortalt legen, og det legen har fått vite som lege, er kjernen i regelen.
Når legen blir innkalt til retten
En part kan ha satt legens navn på vitnelisten uten at samtykke er gitt. Reglene om innkalling tar høyde for det. Et vitne som bare skal spørres om forhold det ikke kan svare på uten samtykke, bør som regel ikke kalles inn så lenge samtykket mangler (§ 24-3 første ledd). Er legen likevel innkalt og har rett til å nekte å forklare seg, kan det stå i vitnestevningen at frammøte er unødvendig hvis han er bestemt på å nekte. Melder legen fra i god tid at han vil nekte, skal stevningen trekkes tilbake hvis nektelsen er begrunnet.
Reiser det seg tvil i rettsmøtet om legen har plikt til å forklare seg, må han gjøre grunnen sannsynlig. Mangler det annet bevis, er det nok at legen bekrefter grunnen med forsikring (§ 24-8 fjerde ledd).
Andre som ikke står på listen
Ikke alle som behandler eller hjelper folk, står uttrykkelig nevnt i første ledd. Annet ledd gir retten adgang til å frita en part eller et vitne fra å gi tilgang til bevis om noe som er betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettslig bistand eller lignende virksomhet. Her er det retten som avgjør i hvert tilfelle, ikke loven som gir et automatisk forbud.
Nære slektninger har en egen rett til å nekte å gi bevis om det parten har fortalt dem (§ 22-8). Den regelen er egen, og gjelder uavhengig av yrke. Du kan lese mer om den i artikkelen om vitneplikt for familiemedlemmer.
Mehmet og ryggplagene
Mehmet Kaya ble skadet på jobb og krever 640 000 kroner i erstatning fra arbeidsgiverens forsikringsselskap. Selskapet vil ha fastlegen hans, Ingrid Solberg, innkalt som vitne om ryggplager han hadde fem år tidligere. Mehmet ønsker ikke at gamle journalopplysninger skal inn i saken.
Retten kan ikke ta imot forklaringen fra Solberg om dette uten Mehmets samtykke. Hun blir ikke innkalt til å forklare seg om det han har betrodd henne, og hun kan ikke gjøre det på eget initiativ. Mehmet kan likevel velge å la henne vitne om ryggskaden etter ulykken, fordi han selv mener den er viktig for kravet. Samtykket gjelder det han tillater, ikke mer.
Å nekte kan likevel få konsekvenser i praksis. Er det omstridt om skaden skyldes ulykken eller eldre plager, kan det være vanskelig å vinne fram uten å legge fram medisinske opplysninger som viser årsaken. Retten vurderer bevisene fritt (§ 21-2), og beslutningen om samtykke må derfor veies mot hva saken krever.
Kort oppsummert
- En lege kan ikke tvinges til å vitne om det pasienten har betrodd ham, fordi retten ikke kan ta imot slik forklaring (tvisteloven § 22-5 første ledd).
- Samme forbud gjelder blant annet psykologer, sykepleiere, jordmødre, apotekere, prester og advokater, og de som hjelper dem i jobben.
- Bare pasienten kan oppheve forbudet ved å samtykke, helt eller delvis.
- Er legen innkalt uten samtykke, kan han melde fra tidlig at han vil nekte, og stevningen skal da trekkes tilbake hvis nektelsen er begrunnet.
- Gjelder det vitne om en lege eller annen behandler utenfor listen, kan retten likevel frita etter annet ledd.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.