Årsakssammenheng i personskadesaker: slik vurderes det

Hva årsakssammenheng i personskadesaker betyr

For å få erstatning må tre ting være på plass: noen må være ansvarlig, du må ha et tap, og det må være årsakssammenheng mellom det den ansvarlige svarer for og tapet ditt. Ved trafikkulykker og yrkesskader er ansvaret objektivt, så spørsmålet om skyld faller bort. Da blir årsakssammenhengen ofte det eneste det strides om.

Skadeserstatningsloven sier lite om årsakssammenheng. Reglene er utviklet av Høyesterett gjennom mange dommer, og de gjelder både for personskade etter skadeserstatningsloven, trafikkskader etter bilansvarslova og yrkesskader. For pasientskader og voldsoffererstatning gjelder de samme grunnreglene, men med enkelte tilpasninger.

Vurderingen har tre deler:

• Var ulykken en nødvendig betingelse for skaden?
• Var den mer enn en helt uvesentlig årsak?
• Er skaden en påregnelig, ikke for fjern, følge av ulykken?

I tillegg kommer spørsmålet om hvor sikker konklusjonen må være. Alle delene vurderes ut fra situasjonen i den enkelte saken, og samme type ulykke kan få ulikt utfall for to personer.

Første krav: ulykken må være en nødvendig betingelse

Utgangspunktet er betingelseslæren. Man tenker seg ulykken borte og spør om skaden likevel ville ha oppstått. Ville du hatt de samme plagene uten ulykken, er ulykken ikke årsaken. Ville du ikke hatt dem, er den en nødvendig betingelse.

Ulykken trenger ikke være den eneste årsaken. De fleste skader har flere årsaker som virker sammen. En slitt rygg, en tidligere skade eller en arvelig sårbarhet kan alle ha bidratt. Det holder at ulykken er én av betingelsene.

Dette henger sammen med et gammelt prinsipp: skadevolderen må ta skadelidte som hun er. At du var mer sårbar enn de fleste, er ikke et argument mot ansvar. Det kan likevel påvirke hvor stor erstatningen blir, for eksempel hvis du uansett ville fått plager etter noen år.

Andre krav: ulykken kan ikke være en uvesentlig årsak

Selv om ulykken er en nødvendig betingelse, er det ikke alltid rimelig å knytte ansvar til den. Høyesterett har lagt til grunn at en årsak som bare er et helt uvesentlig innslag i årsaksbildet, kan holdes utenfor. Ordet «vesentlig» skal ikke forstås strengt. Det er ikke et krav at ulykken var hovedårsaken.

I praksis er dette mest aktuelt når en lett skade møter en stor sykdom eller en kraftig sårbarhet. Har du hatt mange år med sterke ryggsmerter, og ulykken bare ga et kort oppbluss, kan selskapet hevde at ulykken var uvesentlig for den varige tilstanden. Da blir det viktig hva journalene sier om plagene før og etter.

Beviskravet i saker om årsakssammenheng

Det kreves ikke sikkerhet. I p-pilledommen fra 1992 (Rt. 1992 s. 64) la Høyesterett til grunn at det holder med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det betyr at det må være mer sannsynlig at ulykken var en nødvendig betingelse, enn at den ikke var det. Prinsippet er gjentatt i mange senere dommer, blant annet HR-2007-294-A. Se også p-pilledommen om hvor sikker du må være.

Det er du som skadet som har bevisbyrden. Er det like sannsynlig at plagene skyldes noe annet, får du ikke medhold. Medisinsk usikkerhet er vanlig, og den alene er ikke grunn til avslag. Retten skal ta stilling til hva som er mest sannsynlig, ikke til hva legevitenskapen kan bevise.

For skader etter vaksiner i vaksinasjonsprogrammet er beviskravet lempet. Det gjelder ikke vanlige ulykker.

Hva som veier tungt i vurderingen

Domstolene og selskapene ser på det samlede bildet. Disse forholdene går igjen:

• Skadeevne: var ulykken kraftig nok til å gi den typen skade du har? En kollisjon i gangfart gir sjelden varige brudd.
• Tidsforløpet: kom plagene kort tid etter ulykken, og har de vart siden? Et langt opphold uten symptomer svekker sammenhengen.
• Plagene før ulykken: hva står i journalene fra årene før?
• Andre forklaringer: finnes det sykdom, nye skader eller livshendelser som kan forklare plagene like godt?
• Medisinsk kunnskap: passer forløpet med det fagmiljøet vet om denne typen skade?

For nakkesleng satte Høyesterett opp fire krav i nakkeslengdommen fra 1998 (Rt. 1998 s. 1565): ulykken må ha hatt skadeevne, det må ha kommet akutte symptomer innen to til tre døgn, plagene må ha vart sammenhengende (brosymptomer), og forløpet må være forenlig med en nakkeskade. Kravene ble stadfestet i Rt. 2010 s. 1547. Tankegangen brukes også for andre skader som er vanskelige å påvise på bilder.

Kommer plagene sent, blir det vanskeligere. Det betyr ikke at kravet er tapt. Noen skader, som enkelte psykiske reaksjoner eller seneskader som gradvis blir verre, kan ha et naturlig forsinket forløp. Da må en spesialist forklare hvorfor forsinkelsen passer med skaden. Uten en slik forklaring vil selskapet ofte mene at noe annet har skjedd i mellomtiden.

Adekvans: når følgen blir for fjern

Det siste leddet er adekvans. Selv om ulykken er en nødvendig og ikke uvesentlig årsak, gis det ikke erstatning for følger som er så upåregnelige, fjerne og avledede at det ikke er rimelig å knytte ansvar til dem. Det var dette som avgjorde HR-2007-294-A, der en elektriker utviklet schizofreni etter en fallulykke. Les mer i schizofrenidommen om fjerne følger.

Ved vanlige personskader, som brudd, nakkeskader, smerter og psykiske ettervirkninger av en ulykke, er adekvans sjelden et problem.

Hvem avgjør om det er årsakssammenheng

I de fleste saker er det forsikringsselskapet som først tar stilling, ofte etter råd fra sin egen rådgivende lege. Er du uenig, kan dere bli enige om en uavhengig spesialist som vurderer saken. Det hjelper å lese hvorfor NAV og forsikringsselskapet kan konkludere ulikt, siden NAV har egne regler for yrkesskade.

Går saken til retten, gjelder fri bevisvurdering etter tvisteloven § 21-2. Retten er ikke bundet av hva de sakkyndige konkluderer med. Den kan legge vekt på journalene, vitner og hvordan livet ditt var før og etter ulykken. Sakkyndige gir svar på medisinske spørsmål, men det er retten som avgjør det juridiske spørsmålet om årsakssammenheng.

Kort oppsummert

• Årsakssammenheng ved personskade krever at ulykken var en nødvendig betingelse, og at den ikke var en helt uvesentlig årsak.
• Det holder at det er mer sannsynlig enn ikke at ulykken førte til plagene.
• Skadeevne, tidsforløp, tidligere plager og andre forklaringer veier tyngst.
• Tidligere sårbarhet stenger ikke for erstatning, men kan påvirke hvor mye du får.
• Følger som er for fjerne og upåregnelige, dekkes ikke, men den grensen nås sjelden.