§ 184. Rettens avgjørelse om varetektsfengsling

Dette er paragrafen der selve fengslingen avgjøres. Tingretten tar stilling til varetekt (fengsel før dom) ved kjennelse, altså en begrunnet avgjørelse, og helst før rettsmøtet er over. Kjennelsen må vise hvilken lovhjemmel som brukes, kort forklare hvorfor det er skjellig grunn til å mistenke personen, og gjøre rede for hvorfor fengsling er nødvendig. Den må også slå fast at inngrepet står i forhold til saken. Personer under 18 år skal bare fengsles når det er tvingende nødvendig.

For å fengsle må grunnlaget i en av flere andre paragrafer være til stede. Hovedregelen i § 171 krever skjellig grunn til mistanke om en handling med strengere straffe­ramme enn seks måneders fengsel. I tillegg må det foreligge en av flere farer: at personen stikker av, at bevis ødelegges eller vitner påvirkes, at nye lovbrudd begås, eller at personen selv ber om det. Etter § 172 kan en mistenkt for svært alvorlige forbrytelser, med straffe­ramme på ti år eller mer, fengsles hvis tilståelse eller andre forhold sterkt styrker mistanken. Da skal det tillegges vekt om det vil virke støtende eller skape utrygghet at personen går fri. Uansett må formålet ikke kunne nås med mildere tiltak etter § 188.

Retten kan avsi fengslingskjennelse selv om personen ikke er pågrepet først, forutsatt at den mistenkte er til stede i rettsmøtet og har fått uttale seg. Når tiltale er reist, er det retten som har saken som avgjør fengsling eller løslatelse. Kjennelsen kan når som helst omgjøres.

Paragrafen bygger på § 183, som krever at den pågrepne stilles for tingretten. Før avgjørelsen skal siktede veiledes etter § 184a. Retten kan la fengslingen skje som opphold utenfor fengsel med elektronisk kontroll (§ 184b), og fengslingsfristen fastsettes etter § 185. Retten til samkvem med forsvarer står i § 186.