§ 172. Pågripelse ved alvorlige lovbrudd og sterk mistanke
- Pågripelse er mulig ved mistanke om lovbrudd med ti års strafferamme eller mer, selv om de vanlige vilkårene i § 171 ikke er oppfylt.
- Tilståelse eller andre forhold må i særlig grad styrke mistanken.
- Det skal vektlegges om det vil støte rettsfølelsen eller skape utrygghet at den mistenkte er på frifot.
- Kravet om at tvangsmiddelet ikke skal være uforholdsmessig, gjelder også her.
§ 172
- et lovbrudd som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på et slikt lovbrudd, eller
- overtredelse av straffeloven § 272 eller § 274,
kan han pågripes såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, selv om vilkårene i § 171 ikke er oppfylt. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot.
Paragrafen gir politiet og påtalemyndigheten en ekstra vei til pågripelse. Vanligvis må det foreligge en konkret fare, for eksempel at den mistenkte vil rømme eller ødelegge bevis. Her kan pågripelse skje selv om slike vilkår ikke er oppfylt. Det gjelder når mistanken retter seg mot et lovbrudd med en strafferamme på ti år eller mer, mot forsøk på et slikt lovbrudd, eller mot to bestemte straffebud, blant annet grov kroppskrenkelse. I tillegg må det finnes en tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken.
Spørsmålet er om det kan støte folks rettsfølelse eller skape utrygghet at den mistenkte går fri. Dette er et samfunnshensyn, ikke en risikovurdering av den enkelte. Hensynet kan derfor tale for pågripelse selv om det ikke finnes noen fare for flukt, bevisforspillelse eller nye lovbrudd.
Hovedregelen står i § 171. Den krever skjellig grunn til mistanke om en handling som kan gi mer enn seks måneders fengsel, og i tillegg minst ett av fire forhold: fare for at han unndrar seg forfølgingen, fare for at bevis forspilles, fare for at han begår nye lovbrudd, eller at han selv ber om det. § 172 er altså et unntak fra det kravet, men bare for de alvorligste sakene. Uansett gjelder § 170a: et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, og ikke hvis det ville være et uforholdsmessig inngrep. Andre pågripelsesregler er § 173 om den som treffes på fersk gjerning, og § 173a om mistanke om brudd på vilkår som er satt av en tidligere avgjørelse.
Etter at pågripelsen er avgjort, gjelder reglene i de følgende paragrafene. Etter § 175 er det påtalemyndigheten som beslutter pågripelse. Beslutningen skal være skriftlig, og muntlig beslutning er bare tillatt ved fare ved opphold. Etter § 176 kan en polititjenesteperson pågripe uten forhåndsbeslutning når det er fare ved opphold. Den pågrepne skal ifølge § 177 få vite hvilket lovbrudd mistanken gjelder, og få avskrift av en skriftlig beslutning. § 184 viser tilbake til § 172.
Eksempel: En mistenkt har tilstått et svært alvorlig lovbrudd, og det finnes ingen tegn til at han vil rømme eller påvirke vitner. Politiet kan likevel pågripe ham etter denne paragrafen hvis tilståelsen styrker mistanken i særlig grad og løslatelse vil kunne virke støtende på allmennheten.