§ 171. Når kan en mistenkt pågripes?
- Pågripelse krever skjellig grunn til mistanke om en handling som kan gi mer enn seks måneders fengsel.
- Minst ett av fire forhold må foreligge: fluktfare, bevisforspillelse, gjentakelsesfare eller egen begjæring.
- Særreglene gjelder mindre tyveri og saker om tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.
§ 171
- det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler,
- det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige,
- det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder,
- han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende.
Paragrafen er hovedregelen om når en mistenkt kan pågripes (tas av politiet og holdes tilbake). Kravet er at det finnes skjellig grunn til mistanke, altså en velbegrunnet mistanke og ikke bare en anelse. Handlingen må dessuten kunne gi mer enn seks måneders fengsel. I tillegg må minst ett av fire forhold være til stede.
Det første er frykt for at personen vil rømme, slik at saken eller en senere straff ikke kan gjennomføres. Det andre er fare for at bevis blir ødelagt, for eksempel ved å skjule spor eller påvirke vitner og medskyldige. Det tredje er behov for å stoppe nye lovbrudd som selv ville gitt mer enn seks måneders fengsel. Det fjerde er at den mistenkte selv ber om å bli pågrepet, og har gode grunner for det.
Andre ledd åpner for pågripelse også ved mistanke om mindre tyveri etter straffeloven § 323. Den bestemmelsen gjelder tyveri av ubetydelig verdi, der straffen bare er bot. Pågripelse er altså mulig her selv om straffenivået er lavt.
Tredje ledd gjelder saker der det er reist, eller trolig vil bli reist, krav om tvungent psykisk helsevern (straffeloven § 62) eller tvungen omsorg (straffeloven § 63) for en lovbryter som er utilregnelig. Da kan pågripelse skje selv om straff ikke kan idømmes, så lenge de øvrige vilkårene i første ledd er oppfylt. Det samme gjelder etter at slik dom er avsagt.
Alle tvangsmidler er underlagt kravet i § 170a om at det må være tilstrekkelig grunn, og at inngrepet ikke må stå i misforhold til saken. § 172 utvider adgangen for de groveste sakene, og § 173 gjelder den som treffes på fersk gjerning. § 173a gjelder brudd på vilkår. § 175 sier hvem som beslutter pågripelsen, og § 177 at den pågrepne skal få vite hva mistanken gjelder.
- § 323Mindre tyveri og allemannsretten
- § 62Tvungent psykisk helsevern for utilregnelige lovbrytere
- § 63Tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede
- § 170aVilkår for bruk av tvangsmidler: nødvendighet og forholdsmessighet
- § 172Pågripelse ved alvorlige lovbrudd og sterk mistanke