§ 118. Vitner med taushetsplikt i offentlig tjeneste

Paragrafen beskytter taushetsplikt for ansatte i stat og kommune når de skal forklare seg som vitner. Retten kan ikke ta imot forklaring som vil bryte taushetsplikten etter slik tjeneste eller slikt arbeid, uten samtykke fra departementet. Tilsvarende gjelder for noen private aktører, blant annet familievernkontor og leverandører av post- og teletjenester. Samtykke kan bare nektes hvis det å røpe opplysningene kan skade staten eller allmenne interesser, eller ville være urimelig mot den som hemmeligholdet skal verne.

Departementet har likevel ikke siste ord. Etter en avveining av hensynet til taushet og hensynet til at saken blir opplyst, kan retten ved kjennelse bestemme at vitnet må forklare seg selv om samtykke er nektet. Motsatt kan retten bestemme at forklaring ikke tas imot selv om departementet har sagt ja. Før retten avgjør, skal departementet få redegjøre for sitt standpunkt, og redegjørelsen skal gis videre til partene.

Siste ledd viser til § 117 annet ledd. Der står det at vitneforklaring som Kongen har gitt tillatelse til i saker om rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, som hovedregel bare gis til retten og partene i lukket møte og med pålegg om taushet. Første ledd i § 117 er en parallell til § 118: Der er det Kongen som må gi tillatelse, her er det departementet.

Flere naboregler handler om vitners taushet, men de skiller seg på hvem som kan gi samtykke. § 118b verner oppnevnte verger. § 119 gjelder yrkesgrupper som prester og leger, og her er det den som har krav på hemmelighold, som samtykker. § 120 gjelder forklaring om det en domstol har pålagt de tilstedeværende taushet om. I § 118 er det derimot departementet som avgjør, med retten som kontrollinstans.

Eksempel (bygd på rollene i loven): En kommuneansatt skal vitne, men kan ikke svare uten å røpe noe hun har taushetsplikt om. Retten må be departementet om samtykke. Nekter departementet, kan retten etter en avveining likevel beslutte at hun må svare.