§ 127. Rettens veiledning og bevis for at vitnet kan nekte

Paragrafen regulerer hva som skjer når det er tvil om et vitne har plikt eller rett til å forklare seg. Første ledd pålegger retten en veiledningsplikt: antar retten at vitnet ikke har rett til å forklare seg eller svare, eller at vitnet kan nekte, skal retten si fra.

Andre ledd handler om bevis for grunnen. Et vitne som mener det ikke har rett eller plikt til å forklare seg, må gjøre det sannsynlig. Finnes det ikke andre bevis, holder det at vitnet bekrefter grunnen med forsikring (en formell bekreftelse). Beviskravet er altså lavt når det ikke finnes annet. Påtalemyndigheten kan gå god for at et vitne ikke kan forklare seg eller svare på et spørsmål, ved å avgi en slik forsikring.

Tredje ledd beskytter den som allerede har begynt å forklare seg. Selv om vitnet kunne ha nektet fra starten, kan det stoppe underveis. Vitnet kan også nekte å avgi forsikring etter å ha begynt.

Et konstruert eksempel: Et vitne sier at det ikke kan svare fordi svaret kan ramme vitnet selv. Retten krever at vitnet gjør dette sannsynlig. Har vitnet ingen andre bevis, er det nok at vitnet bekrefter med forsikring. Paragrafen er en saksbehandlingsregel for nekterettene i § 123, § 124 og § 125, og for regelen i § 126 om å unngå unødvendige innkallinger. Rekkefølgen i avhøringen er videre regulert i § 128, § 129 og § 130, og § 130a gir regler om anonym vitneførsel.