§ 42. Reisegaranti for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer
- Arrangører av pakkereiser må stille reisegaranti, og formidlere av sammensatte arrangementer for tjenestene de tar betalt for.
- Garantien utstedes av bank eller forsikringsselskap til Reisegarantifondet; fondet kan godta annen sikkerhet.
- Garanti fra et annet EØS-land likestilles med reisegaranti etter norsk lov.
- Næringsdrivende betaler årsgebyr til Reisegarantifondet.
§ 42. Reisegaranti for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer mv
Paragrafen krever at pakkereisearrangører stiller reisegaranti. Reisegaranti er en sikkerhet for at den reisende får pengene tilbake dersom den næringsdrivende går konkurs. Ved sammensatte reisearrangementer gjelder plikten den som formidler arrangementet, men bare for de tjenestene vedkommende selv tar betalt for. I tillegg skal de næringsdrivende betale et årlig gebyr til Reisegarantifondet.
Garantien er utformet slik: en bank eller et forsikringsselskap utsteder den til fordel for Reisegarantifondet. Banken eller selskapet forplikter seg til å betale ut til fondet etter krav, opp til garantibeløpet. Fondet kan også godta en annen betryggende sikkerhet, så garantien må ikke nødvendigvis være en bankgaranti.
Er den næringsdrivende etablert i et annet EØS-land, står en garanti stilt der på lik linje med norsk reisegaranti. Reisegarantifondet kan be om dokumentasjon på at garantien er betryggende.
Eksempel: En arrangør selger pakkereiser og går konkurs før avreise. Fordi arrangøren har stilt reisegaranti, kan Reisegarantifondet kreve garantibeløpet utbetalt fra banken eller forsikringsselskapet. Hva reisende kan få dekket, følger av § 43.
Paragrafen er innledningen til kapittelet om reisegaranti. § 43 sier hva garantien skal dekke, og § 44 hvor stor den må være. § 45 regulerer hvordan krav mot garantien fremmes, og § 46 gir Reisegarantifondet oppgaven med å administrere ordningen og kontrollere at næringsdrivende stiller nok garanti. Departementet kan gi forskrifter om ordningen etter § 47. Reglene om opplysningskrav (§ 39) og virkningen av brudd på visse plikter (§ 40) viser hit, det samme gjør § 51 om håndheving.