§ 10-2. Årlig vederlag for undersøkelsestillatelse og utvinningsrett
- Søkere og rettighetshavere til statens mineraler betaler staten et årlig vederlag.
- Vederlaget forfaller allerede før tillatelsen gis, og siden på forskudd hvert år.
- Ubetalt vederlag fører til at rettighetene faller bort.
- Paragrafen hører hjemme i kapittelet om gebyr, vederlag og skjønn.
§ 10-2. Årlig vederlag til staten for undersøkelsestillatelse og utvinningsrett til statens mineraler
Bestemmelsen pålegger et årlig pengekrav til staten for alle som har, eller søker om, utvinningsrett etter § 5-2 eller undersøkelsestillatelse etter § 4-3 til mineraler staten eier retten til. Plikten til å betale inntrer allerede før direktoratet reserverer et område etter § 4-5, eller før utvinningsretten innvilges, og deretter forfaller beløpet på forskudd, år for år. I særlige tilfeller kan departementet frita fra denne plikten. Blir ikke beløpet betalt i tide, mister tiltakshaveren rettighetene sine, og departementet kan i forskrift fastsette størrelsen på beløpet samt frister og fremgangsmåte for betalingen.
Undersøkelsestillatelse etter § 4-3 gis av direktoratet når undersøkelsene oppfyller krav til forsvarlig mineralvirksomhet og kompetanse, og når søkeren er et registrert foretak, mens § 4-5 fastsetter at søkeren får området sitt reservert allerede fra det tidspunktet søknaden kommer inn og fram til den er ferdig behandlet. Utvinningsrett etter § 5-2 kan søkeren få når det er sannsynliggjort at det finnes en drivverdig forekomst i undersøkelsesområdet. Vederlagsplikten i denne paragrafen henger dermed sammen med hele løpet fra søknad om undersøkelse til tildeling av utvinningsrett: så lenge tiltakshaveren har en slik tillatelse eller rett, løper også plikten til å betale.
Paragrafen hører hjemme i kapittel 10 om gebyr, vederlag og skjønn, sammen med reglene om behandlings- og tilsynsgebyr i § 10-1, grunneiers vederlag ved utvinning av statens mineraler i § 10-3, vederlag ved samordnet utvinning i § 10-4, statens øvrige vederlagsadgang i § 10-5, erstatning i tradisjonelle samiske områder i § 10-6, avgift til statskassen i § 10-7, vederlag til samiske rettighetshavere i § 10-8 og fordeling av utgifter ved skjønn i § 10-9. Sammen danner disse bestemmelsene det økonomiske systemet rundt mineralvirksomhet, der denne paragrafen dekker statens egen inntekt fra tillatelser og rettigheter, mens de øvrige gjelder vederlag mellom private parter eller grunneiere.