§ 10-3. Vederlag til grunneier ved utvinning av statens mineraler

Paragrafen gir grunneier krav på en fast andel av verdien når statens mineraler utvinnes på eiendommen. Den som har fått utvinningsrett etter § 5-2, skal betale grunneier et vederlag på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som tas ut og brukes. Vederlagsplikten omfatter også et særtilfelle: når utvinneren i forbindelse med uttaket også nyttiggjør seg forekomster av grunneiers egne mineraler som ikke i seg selv er drivverdige, jf. § 5-3 første ledd bokstav c, skal grunneier ha vederlag også for dette.

Vederlaget regnes ut fra salgsverdien av det utvunnede, ikke av selve forekomsten i bakken. Er det flere grunneiere innenfor utvinningsområdet, deles vederlaget mellom dem etter hvor stor eierandel hver enkelt har i det aktuelle området. Blir partene uenige om størrelsen på vederlaget, avgjøres tvisten ved skjønn etter § 10-9. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvordan vederlaget skal beregnes, betales og dokumenteres.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 5-2 og § 5-3, som sammen definerer hva en utvinningsrett til statens mineraler faktisk gir rett til. § 5-3 sier uttrykkelig at retten til å nyttiggjøre seg ikke-drivverdige forekomster av grunneiers mineraler bare gjelder mot vederlag etter § 10-3 – de to bestemmelsene er altså skrevet for å virke sammen. Vederlaget til grunneier etter § 10-3 må også skilles fra det årlige vederlaget til staten etter § 10-2, som er en helt separat betalingsplikt.