§ 10-9. Kostnader ved skjønn etter mineralloven
- § 10-9 bestemmer hvem som betaler kostnadene ved skjønn i saker etter mineralloven.
- Hovedregelen er at tiltakshaveren dekker utgiftene, men overskjønn kan gi en annen fordeling.
- Tvist om fordeling av vederlag mellom grunneiere etter § 10-3 andre ledd følger egne regler om kostnadsdeling.
- Skjønnsretten kan undersøke eiendommen, og skade fra undersøkelsen erstattes i samme skjønn.
§ 10-9. Fordeling av utgifter ved skjønn med grunnlag i mineralloven
Paragrafen bestemmer hvem som skal dekke kostnadene når det holdes skjønn – en rettslig verdsettings- og fastsettelsesprosess – i saker som oppstår andre steder i mineralloven, for eksempel når erstatning for skade under leting skal fastsettes etter § 3-3, eller når grunneiers vederlag for utvinning av statens mineraler skal avgjøres etter § 10-3. Hovedregelen er enkel: tiltakshaveren dekker de nødvendige kostnadene ved skjønnet, uavhengig av utfallet. Går saken videre til overskjønn, altså en ny behandling i en høyere instans, kan retten likevel fordele kostnadene annerledes dersom det ville vært klart urimelig at tiltakshaveren alene skulle bære dem.
For én bestemt type tvist gjelder en annen regel: når uenigheten gjelder hvordan et vederlag skal fordeles mellom flere grunneiere etter § 10-3 andre ledd, er det ikke tiltakshaveren som automatisk dekker kostnadene – da deles utgiftene mellom de grunneierne som er uenige seg imellom, etter reglene i skjønnsprosessloven § 43. Bakgrunnen er at denne typen tvist står mellom grunneierne selv, og ikke mellom tiltakshaveren og grunneier. I tillegg kan skjønnsretten undersøke eiendommen fysisk der det trengs for å avgjøre saken; fører selve undersøkelsen til skade eller ulempe for eiendommen, fastsettes erstatning for dette som en del av samme skjønn.
Paragrafen samler dermed kostnadsreglene for flere ulike skjønnstyper i loven, fra erstatning for merarbeid og ulempe ved undersøkelser etter §§ 4-1 og 4-12, til erstatning ved ekspropriasjon etter § 9-3 og uenighet om vederlag ved samordnet utvinning etter § 10-4. Fellesnevneren er at loven overlater den konkrete beløpsfastsettelsen til domstolene gjennom skjønn, mens § 10-9 sørger for at noen andre enn den som får tilkjent penger, som regel må betale for selve prosessen.