§ 5-2. Utvinningsrett til statens mineraler

§ 5-2 gir regler om hvordan man får utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Retten til å søke tilhører den som allerede har undersøkelsestillatelse etter § 4-3, eller som har fått en avgrenset undersøkelsesrett etter § 5-3 fjerde ledd. Kan søkeren sannsynliggjøre at det finnes én eller flere forekomster i undersøkelsesområdet som er rikholdige, store og gode nok til å være - eller snart bli - drivverdige, har vedkommende et rettskrav på utvinningsrett til nettopp disse forekomstene. Ved vurderingen av drivverdighet er det verdien mineralene har på det tidspunktet direktoratet behandler søknaden, som teller. For industrimineraler og lette metaller er det ikke nok med utvinningsrett fra direktoratet alene - søkeren må i tillegg ha avtale med grunneieren. Blir ikke partene enige, kan søkeren i stedet be om ekspropriasjon, jf. § 9-1.

Utvinningsrett kan også gis for mineraler i etterlatte masser fra eldre mineraluttak, uten at søkeren først må ha hatt undersøkelsestillatelse i området. Da er det avgjørende at ingen andre allerede har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett eller driftskonsesjon i det samme området - i så fall kan ikke ny rett tildeles. I praksis er utvinningsrett etter § 5-2 dermed selve overgangen mellom letefasen og driftsfasen: den som har brukt tid og ressurser på å undersøke en forekomst, får et rettskrav på å utnytte den kommersielt hvis funnet er godt nok.

Bestemmelsen bygger direkte på undersøkelsestillatelsen i § 4-3 og den nærmere undersøkelsesretten i § 5-3, som beskriver hva en utvinningsrett faktisk gir adgang til å ta ut og nyttiggjøre. Ekspropriasjonshjemmelen i § 9-1 kommer inn både der grunneieren ikke samtykker til utvinning av industrimineraler eller lette metaller, og ellers i loven der avtale ikke oppnås. Departementet kan i tillegg gi forskrift om krav til søknader om utvinningsrett.