§ 4-3. Undersøkelsestillatelse for statens mineraler
- Å lete etter statens mineraler krever egen tillatelse fra mineralmyndigheten, ikke bare avtale med grunneier.
- Direktoratet vurderer blant annet forsvarlighet, kompetanse, undersøkelsesplan og om andre allerede har rettigheter i området.
- Tidligere alvorlige brudd på regelverket kan alene føre til avslag.
- Tillatelsen henger sammen med reglene om tilgang til grunn, varsling, varighet og overdragelse i de øvrige paragrafene i kapittel 4.
§ 4-3. Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller
- undersøkelsesplanen oppfyller kravene i § 4-6
- søker er et foretak som er registrert i Foretaksregisteret
- det ikke er særlige forhold ved det omsøkte undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis, herunder at det før lovens ikrafttredelse er inngått avtale med grunneier om fremtidig utvinning i området som er rimelig reserve for eksisterende drift, og
- ingen andre har reservert området etter § 4-5 andre ledd eller har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett eller driftskonsesjon til statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller i undersøkelsesområdet.
Paragrafen fastsetter at leting etter statens mineraler, industrimineraler og lette metaller ikke kan gjøres fritt: den som vil undersøke slike forekomster, må ha tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF). Kravet omfatter også undersøkelser av masser som ligger igjen etter eldre mineralvirksomhet. Ordningen skiller seg fra det som gjelder for grunneiers egne mineraler, som byggeråstoff og naturstein: der er det avtale med grunneieren, ikke tillatelse fra staten, som avgjør retten til å undersøke.
Når DMF behandler en søknad, ser direktoratet på flere forhold samtidig. Undersøkelsene må være planlagt på en forsvarlig måte, søkeren må ha nødvendig kompetanse, og det må foreligge en plan for hvordan undersøkelsene skal gjennomføres. Søkeren må dessuten være et registrert foretak. Direktoratet skal også vurdere om det finnes særlige grunner til å si nei, for eksempel at noen andre allerede har rettigheter i området, eller at grunneieren har avtalt fremtidig drift med en annen aktør. Har søkeren tidligere brutt reglene i denne loven eller eldre minerallovgivning grovt eller gjentatte ganger, kan søknaden avslås av den grunn alene. Blir tillatelse gitt, kan direktoratet knytte vilkår til den og begrense når og hvordan arbeidet kan foregå. Direktoratet fastsetter også selve undersøkelsesområdets grenser, og størrelsen må stå i forhold til hvor mye som realistisk kan undersøkes i løpet av tillatelsens levetid.
§ 4-3 henger tett sammen med de øvrige bestemmelsene i kapittel 4 om undersøkelser. Selve tillatelsen gir bare rett til nødvendig tilgang til grunnen; fysiske inngrep i overflaten trenger eget samtykke fra grunneieren, jf. § 4-4. § 4-9. Vilkårene om forsvarlig mineralvirksomhet og nødvendig kompetanse som nevnes i andre ledd, er utdypet i §§ 2-1 og 2-2, som stiller krav til hvordan virksomheten skal drives og hvilken kompetanse tiltakshaveren må ha.
Et enkelt eksempel: Et foretak vil undersøke om det finnes drivverdige forekomster av statens mineraler i et bestemt område. Foretaket sender søknad til direktoratet med opplysninger om seg selv og forslag til undersøkelsesplan. Hvis ingen andre allerede har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett eller driftskonsesjon i området, og de øvrige vilkårene er oppfylt, kan direktoratet gi tillatelse og fastsette hvor stort undersøkelsesområdet skal være.